Jeg sitter på Borispol, flyplassen i Kiev. Den er helt nyoppusset, etter fotball EM i 2012 har den blitt en stor, flott og moderne flyplass. Slik jeg ikke liker dem. Forandringene i forbindelse med fotball EM ble ikke gjennomgående for hele landet. Det var et par ting, typisk sånn som turistene får og skal se, flyplassen, engelsk tekst og språk på metro og annen offentlig transport, flotte fotball-stadioner, og flotte områder rundt dem. Det ukrainske folket fikk ikke merket så mye til disse forandringene. For dem ble nok heller situasjonen verre, slik at det ble håpløst nok til at mange nok gikk ut i gatene i Kiev lenge nok til å styrte hele regimet.
Nå er det på ny forandringer. I passkontrollen stod det nå «ukrainske pass og EU-pass» sammen. Det er nesten litt komisk, det nye regimet gjør alt for å late som Ukraina er et nært EU-land. Saken er nok heller at Ukraina er dypt splittet, og at det for tiden risikerer å bli revet i stykker.
Olia og jeg hadde en rolig, siste dag sammen i byen. Hun er ikke med meg nå, hun er igjen med familien, og vil komme tilbake først i begynnelsen av mai. Hun har det så fint her, trass alle problemene, og trass hvor voldsomt hun av og til irriterer seg over dem. Hun kommer tilbake i begynnelsen av mai, en gang. Planen er at jeg også skal få reist ned en gang til, i langhelgen med første mai. Jeg har det også veldig fint her. At jeg snart skal se henne og familien igjen, gjør avskjeden mindre trist.
Flyet gikk om kvelden, så vi hadde tid til å få gjort ting gjennom dagen. Morgenen var varm, og med sol, så vi bestemte oss for å gå sammen til Hydropark. Jeg for å trene, Olia for å sole seg og strikke. Optimistisk la vi i vei, jeg i kortbukse, t-skjorte og sandaler, Olia i skjørt og t-skjorte. Bare Olia hadde med ekstra genser. Hun tok den snart på. Den varme morgenen bar ingen sannhet om hvordan dagen skulle bli. Kald, og med regn.
En kar på treningsanlegget beskrev hvordan situasjonen i Ukraina ville bli: «Den vil bli som den skal være». Han hadde levd noen år, og kunne fortelle den yngre, men ikke unge, samtalepartneren, at i den tiden han hadde levd, så har Ukraina forandret seg mange ganger. Det var Brezjnev, med den grå stagnasjon, men med tryggheten. Det var Gorbatsjov, med Perestrojka, som så fint ut for oss i vest, men som ødela landet og brakte det inn i det politiske og økonomiske uføret det sliter med ennå. Han sa det ikke så nøyaktig, dette er mine ord, men det er fascinerende å tenke på hva liv en mann eller kvinne født på 1960-tallet, eller før, i Ukraina, har gått i gjennom. Krisen som er nå, er bare tingenes tilstand i dette landet. Det går sjelden 20 år uten noen dramatiske omveltninger.
I regnværet gikk Olia rett hjem, mens jeg stakk innom butikken for å kjøpe varer å ta hjem til Norge. På ny så jeg konkret utslag av de dramatiske endringene landet nå er i. Det var ingen vinflasker fra Krim. Det nye regimet stenger halvøyen av fra fastlandet. Togene slutter å gå, flyene også, ingen varer blir eksportert, eller importert, ukrainere får reise fra Krim til fastlandet, men ikke motsatt vei. Russland, som vil fylle halvøya med feriegjester i sommer, har ikke noe annet valg enn selv å tilby billige fly. Det er forståelig at Ukraina reagerer, og lager det vanskelig for halvøyen som har blitt revet fra dem, samtidig tjener det jo ingen at ukrainerne ikke lenger kan drikke god vin fra Krim. Siden halvøyen ble erobret av Katarina den store på slutten av 1700-tallet, har både russere og ukrainere delt på den og hatt stor glede av den. Forhåpentligvis vil det komme en tid det blir slik igjen, og denne tiden kommer raskt.
En helt grei blogg 