I dag var en spesielt varm dag i Kiev. Mor til Olia sa det skulle bli 36 grader, mens vår norske YR sa det skulle holde med 29. I alle fall var det for varmt for meg. På min rusletur rundt i byen valgte jeg i dag en rute langs østbredden av Dnjepr. Der fant jeg en trivelig utekafe, midt i ingenmannsland, langt unna enhver metro og trafikknutepunkt. Der satte jeg meg ned, og drakk på rappen 5 øl, mens jeg betraktet det døsige livet langs elven, og den spesielle utsikten mot vestbredden, der viltvoksende løvtrær danner en tett skog, og krigsminnesmerket, Rodina Matj, stikker opp sammen med kirkene i Lavra og noen boligblokker i helt forskjellig stil.
– Det er en styggvakker by, tenkte jeg. Jeg vil invitere alle til å komme ned hit. Det er helt trygt. Kampene er i øst, og i Kiev merkes ikke noe til det, annet enn i mediene. Ut i fra folkelivet i hovedstaden er det utrolig at vi befinner oss i et land i krig. Utrolig at vi er i et land på randen av konkurs. Utrolig at det nå er Europas fattigste land basert på gjennomsnittslønn. Det er et land av kontraster. Det er en av grunnene til at jeg elsker det så høyt.
Jeg må også innrømme at det er en av grunnene for at jeg er litt redd for Europa, her. Jeg er redd europiseringen skal ødelegge Ukrainas særpreg. Reiser man til Talinn, Riga, Krakow eller Praha, er det ikke lenger store forskjellen. Sentrum er turistifisert, europifisert, det er de samme pubene og restaurantene man finner overalt ellers. Turistattraksjonene er forskjellige. Men måten de presenteres på er prikk lik. Jeg er så glad for å komme til et land der alt ikke er så striglet. Der det fortsatt finnes noe genuint ekte.
I dag leste jeg et tall fra FN om at drepte sivile i krigen i øst nå har kommet over tusen. De militære kommer i tillegg, mange av dem er jo frivillige, og skulle vel også være liv man regner med. Når norske og andre vestlige militære liv går tapt, er det ikke måte på sorgen, og oppmerksomheten det blir gitt. I Ukraina synes de knapt på statistikken. De færreste er klar over hvor mange som egentlig dør her nede. Hvor harde kampene egentlig er.
Den ukrainske hæren forsterket offensiven ytterligere i dag, etter å ha trappet opp intensiteten gjennom hele helgen. Det er full krig i krasjområdet til MH17, ikke snakk om at vestlige eksperter får slippe til der. Men nå kan rebellene vanskelig lastes. De blir angrepet, og velger å forsvare seg, fremfor å overlate store områder til den fremadstormende ukrainske hæren. Det er ukrainsk side som bryter våpenhvilen.
Jeg har også sett meldinger i dag, om at den selvutnevnte statslederen i de selvutnevnte republikkene i Donbassenget, Borodai, har reist tilbake til Russland. Jeg har ikke sett dette bekreftet. Hans militære kompanjong, Igor Girkin, eller Strelkov, som han kalles, holdt en kort pressekonferanse i Donetsk, der han blant en del annet sært meldte at kraften i de ukrainske artelleriangrepene hadde overrasket selv ham.
Så hvor kommer disse tilsynelatende godt utstyrte og godt motiverte ukrainske soldatene fra? Vi husker alle de pinlige scenene fra tidlig i «aksjonen», som det da ble kalt, da vanlige folk stanset demotiverte ukrainske soldater i tanks, og overtok tanksen. Jeg vil ikke klandre de ukrainske soldatene, som for luselønn blir satt til å krige mot egen befolkning.
I dag er det en ganske annen standard. Soldatene nøler ikke med å skyte raketter like inn i boligområder, og risikerer villig livet i møte med tungt utstyrte opprørere. Kontrasten er enorm til scenene fra tidligere i vår, fra den gang «operasjonene» kalte på smilet, og ikke vemmelse og sjokk. Noe må ha skjedd. Ukraina er også et land praktisk talt uten penger. Særlig nå som parlamentet har sagt nei til nye kriselån fra IMF (les tidligere poster), og regjeringen har valgt å gå av på grunn av det. Hvem er det egentlig som finansierer denne krigen? Hvordan kan Ukraina ha råd til det?
En suspekt video på YouTube ble en tid mye delt på russiske, sosiale medier. Den inneholder en middelaldrende mann som snakker til en mindre gruppe mennesker om Ukraina. Han er veldig bastant, russisk i stilen, her er aldri uttrykk for tvil eller usikkerhet, han er aldri argumenterende, det er bang, bang, bang med fakta. Sånn er det.
Den politiske situasjonen i Ukraina beskriver han som at det er fire klaner som rivaliserer om makten. De er alle sammen ledet av eller støttet av oligarker. Tre av dem var kjente, jeg tar det nå etter hukommelsen, det er vanskelig og tidkrevende å finne denne videoen igjen (kanskje får jeg tid å gjøre det, nå prioriterer jeg skriving og lesing), Janukovitsj, Firtasj var i alle fall to, og så lurer jeg på om det var Timosjenko. Akhmetov hører til Janukovitsj. Jeg tror det var noe slikt. Men den fjerde var ukjent for meg. Han het Igor Kolomoiskij, en jødisk dollarmilliardær fra Dnjepropetrovsk. Jeg hadde aldri hørt om ham.
Vi i vest har nok vanskelig for å ta inn over oss hvor jødefiendtlige Russland, Ukraina og andre land i øst-Europa egentlig er. Det er alvor for dem. For oss er det noe som hører fortiden og nazi-Tyskland til. Vi kan ikke forstå at det er folk som fremdeles er det, og at det spiller en rolle i lands politikk. I Russland og Ukraina er det nok av dem som undersøker en persons bakgrunn, når et nytt navn kommer inn på arenaen, mon det er noe jødisk der. Det blir også behørig spredt på sosiale medier, når noen – rett eller urett – er funnet å egentlig være jødiske.
Så det er ikke tilfeldig når den bastante foredragsholderen, eller informatoren, på YouTube, tar med at Kolomoiskij er jødisk. Det gjør øyeblikkelig tilhørerne fiendtlig innstilt til ham. Deretter følger han som fører ord opp med å fortelle hvem Kolomoiskij støtter, hvem som hører til klanen. Det er i alle fall bokseren Klitsjko, og hans UDAR, og det er partiet Svoboda. Også foredragsholderen gjør et poeng i det spesielle at en jøde støtter et fascistisk parti. Men partiet Svoboda retter sin fiendtlighet mer mot russere, enn mot jøder, så sånn forklares den. Litt av et land.
Navnet Klomoiskij dukker opp på nytt i denne utrolige artikkelen her. Det dreier seg om en journalist fra Blomberg news, Stepan Kravtsjenko, som blir arrestert av pro ukrainske soldater, fordi han blir observert i det han sender en tekstmelding med navnet Aleksander Borodai, den selvutnevnte statslederen i den selvutnevnte republikken bestående av de ukrainske regionene Lugansk og Donetsk. Alt er i følge Kravtsjenko selv, han beskriver fangenskapet, tragisk morsomt og dystert skremmende, det er virkelig lesverdig. Jeg anbefaler artikkelen på det varmeste. Les den, og få et innblikk i hva det dreier seg om, og hvor kaotisk alt er.
Legg også til at jeg skriver pro ukrainske soldater, og ikke bare ukrainske soldater eller soldater fra den ukrainske hæren. Dette er nemlig ikke den ukrainske hæren. Det er hæren til ingen ringere enn Mr. Igor Kolomoiskij, den omtalte milliardæren fra Dnjepropetrovsk. Og straks begynner det å demre. Ukraina som stat har praktisk talt ingen hær, de greier ikke å finansiere den. Staten er uten penger. Så for å kunne bruke en fungerende hærstyrke, må de lene seg mot dem som har penger i landet. Oligarkene. Kolomoiskij er nærliggende å bruke, tett knyttet som han er til mange i Porosjenkos krets, antagelig også til Porosjenko selv. Vi husker hvordan bokseren Klitsjko oppga sine planer som presidentkandidat, og i stedet valgte å støtte Porosjenko. I dag er Klitsjko borgermester i Kiev. Utpekt av Porosjenko. Og Kolomoiskij, han er ikke bare oligark og dollarmilliardær. Han er også guvernør i Dnjepropetrovsk. Utpekt av regimet i Kiev.
Så her er det enda mer som demrer. Kolomoiskij er ikke den eneste styrtrike ukraineren satt til viktige admistrative stillinger ute i regionene. De er praktisk talt alle det. Putin nevnte det i en av sine taler, jeg tror det var etter overtakelsen av Krim, at det er spesielt at Ukraina som nå skulle begynne på en ny vei uten oligarker og korrupsjon, likevel utpeker så mange oligarker til å styre regionene. Putin vet godt at Ukraina ikke har noe valg. Det er bare oligarkene som har penger. Staten har ikke noe å bidra med.
Det er altså det gamle sammensurium av økonomi og politikk, personlig økonomi og offentlig økonomi, kjennskap og vennskap, tjenester og gjentjenester, som det alltid har vært. Det ser ikke ut til å være noen vei ut av det. Særlig når parlamentet sier nei til økonomiske reformer påkrevd av IMF, som vil medføre kraftige kutt i offentlige utgifter, men også begrense makten til oligarkene. Oligarkene stritter i mot. Og parlamentet er som andre ukrainske politikere nok mer lojale til dem, enn til folket de skal representere. Oligarkene finansierer politikerne også, må man huske. De politikerne som ikke selv er oligarker.
Jeg vil også ha med at oligarkene antagelig er vettskremt over situasjonen i Ukraina nå. Kaoset er en alvorlig trussel mot deres posisjon. De aller fleste av oligarkene har bygget sin formue i Donbassenget, motoren i ukrainsk økonomi og politikk, men også det området der uroen er størst. Som avisen the Guardian skrev i en artikkel fra mars, så er en russisk overtakelse av disse områdene et skrekkscenario. De vil gå fra å være storfisker i Ukraina, til å bli fisk blant større fisker i Russland. Putin har også tatt knekken på de verste oligarkene i Russland, og makten de hadde over landets økonomi og politikk. Noe lignende er aldri, aldri blitt gjort i Ukraina. Det er foreløpig ingenting som tyder på at det vil bli det nå heller.
Derfor kjemper oligarkene med nebb og klør mot det russisk-støttede opprøret i øst. Derfor bruker de av egne penger, for å opprette og utstyre egne hærstyrker til å bruke i kampene. Derfor er de ivrige etter å ta i mot utsatte guvernørposter, og bruke av egne penger – eller la være å stjele så mye – for å få regionene til å fungere, i alle fall sånn noenlunde. Det gjør også min tanke om at krigen kan ende fordi pengene tar slutt, lite sannsynlig. Den ukrainske staten kan øke skatter og kutte utgifter på sin vei mot stupet. Hæren vil ikke få problemer med finansieringen, så lenge det er behov for den. Hæren får pengene sine fra oligarkene. Der tar ikke pengene slutt.
En helt grei blogg 