God morgen og godt nytt år! Det er blitt 2021!
Hva har jeg gjort så langt i år? Jeg har stått opp, kledd på meg passe fine klær, med hvit skjorte og slips under genseren. Jeg har satt en deig med rundstykker, de står og hever seg. Og jeg har åpnet en ny pakke espresso, 1 kg, første kopp er fylt opp.
Det blir 2021.
Godt!
I går var det Irina og jeg, på en sånn tur som vi kan det. Over til venstre bredd – og være der hele dagen. Posten ble ikke skrevet så øyeblikkelig, men her er den, om en begivenhetsrik dag, mens minnene ennå er ferske.
Det var mandag, og treningsfri. Jeg tenkte å stikke ut på nabomatkjeden, navnet på den har ramlet ut av hodet, men det er en kjede som finnes over hele byen, og det er ikke hurtigmat. Fargene er røde, gule og oransje, og temaet er Sovjet-nostalgi blandet med amerikansk 60-talls. Menyen er tradisjonelle ukrainske og russiske retter, og de har åpent hele døgnet. Jeg skulle inn dit, for å sette meg ned ved et bord, ta noen cappuccino variert med espresso, og skrive meg ajour med alt jeg skal skrive.
Så var det bare det, at bordet som var best, var opptatt. Klokken var ennå før sju, så det var rikelig med plass andre steder, men akkurat det bordet jeg ville ha, det i hjørnet, der satt det ei, med tom kaffekopp, og tastet på mobilen. Jeg tenkte at når hun nå hadde drukket opp kaffen sin, så skulle hun sikkert gå. Jeg gikk frem og tilbake med tyske gloser på mobilen, og ventet.
Til tålmodigheten forlot meg. Og jeg gav meg i kast for å vandre nedover gaten, Lesu Ukrainku, for å se om det var noen andre tidlig åpne kafeer jeg kunne sette meg på.
Det var det jo ikke, og det visste jeg jo egentlig litt på forhånd. Den ene kafeen som var der, var akkurat litt unødvendig dyr, ikke ideell, og ikke hadde det noe opplagt internett. Så jeg gikk hele veien ned til bessarabskij, den store handelsblokken rett ved utgangen av hovedgaten Khresjtsjatik, det som kanskje best i byen kan kalles «sentrum». Der var det jo noen aktuelle steder å være, men de hadde alle det til felles at de ikke var åpne ennå.
Dermed gikk jeg opp til Khresjtsjatik, og bortover den, der vi alle tre hadde vært dagen før. Nå om morgenen var stemningen en helt annen en om kvelden, alle som har vært i storby kjenner den følelsen: det er en annen by som våkner, enn som sovner.
Jeg visste jeg kunne prøve meg på Ruccola, det er også en grei kjede, god plass, og fred til å skrive. Den er italienskinspirert, sånn det er det her nede, og i resten av verden, som ikke er Italia. Helt fin espresso og cappuccino. Men de var ikke åpnet, de åpnet klokken ni.
Og jeg havnet for første gang i mitt liv på Lviv-croissants, kjeden med utspring i den eneste storbyen i Ukraina hvor språket er ukrainsk den som på ukrainsk heter Lviv, på russisk Lvov, og på tysk – Lemberg. Litt av en by. Kjeden ser ut til å gjøre det ganske bra, den finnes mange steder i byen, ser koselig ut, og det ser ut til vanligvis å være folk der. Nå var jeg der også, for første gang, for å ha meg en kopp cappuccino, og skrive det jeg skulle.
Det var et veldig merkelig system, der de skrev ned bestillingen først, både til hun foran meg i køen, og meg, før de satte i gang med å iverksette den. Det til tross for at det var flere ansatte en kunder i butikken, det var bare hun foran meg, og jeg. Likevel fulgte de rutinene som gjelder når det er fullt kaos.
Det ble for omstendelig for meg, så jeg smatt over til Ruccola når klokken ble ni, og de åpnet. Så gikk jeg opp i andre etasje, og skrev begynnelsen på min egen anmeldelse av telefonen Huawei P30 Pro. Og stort mer rakk jeg ikke å gjøre, ikke med bloggen.
I stedet gikk jeg til bussholdeplassen, i andre enden av gaten, satte meg på buss 62, gikk innom stormagasinet på vei hjem, og var i hus omtrent klokken 1100. Sånn som det pleier å være når jeg har vært på «sport», som de kaller det her. Og alt, fordi det bordet jeg så gjerne ville ha på den nærmeste restauranten, var opptatt.
Så kommer vi omsider til det posten skal handle om. Det er ikke rart jeg har problemer med å holde meg ajour.
Planen til Irina og meg var ganske enkel: Vi reiser over til venstre bredd. Deretter går vi til venstre, til Rusanovka, bydelen som er en kunstig øy, og gå til den lille stranden med lekeskipet ved siden av. Så skulle vi bade, lenge, og så skulle vi leke, og så bade mer, og bade mer, og kanskje leke, og så var det smusi (som de skriver det her, smoothie, kanskje, hos oss), og espresso, og så var det restauranten Pesto med lekerommet.
Plan iverksettes. Vi går til bussholdeplassen like utenfor boligblokka, og venter, venter, venter. Jeg trodde buss 118 gikk 3 ganger i timen, men vi ventet betraktelig lenger enn 20 minutter. Skiltet med avgangstider er umulig å forstå noe av. Men når bussen omsider kommer, er det meste glemt. Da er det å gå ombord, og reise av gårde.
Irina viser et nytt trekk da vi går bortover promenaden. Også noe vi mer forbinder med voksne, enn med barn, vil jeg tro. – Har du lyst på kaffe, spør hun. Hun ser en av bodene nærmer seg, der de riktignok selger kaffe, men også barnecoctails. Hun har skjønt den litt mer varsomme måten å spørre på, ikke bare si «jeg vil ha», «kan jeg få», men «vil du ha?». Så øker nok sjansene for at hun får også. Den er fin, selvfølgelig kan hun få en coctail, men vi blir enige om å heller ta den etterpå. Nå skal vi bade.
Og bade gjør vi noe så til de grader. Det er virkelig snakk om flere timer. Irina er i vannet konstant. Klokken er vel omtrent 1400 da vi omsider kommer oss på bussen, det er kveld når vi omsider går bort til Pesto. Irina gjør ikke stort annet enn å bade. Et par små gjesteopptredener på lekeplassen er knapt til å regne med.
Først leker hun med meg. Hun har skrudd av det å hoppe i vannet, det gjorde hun før, vil ikke nå. Det er mange sånne triks vi gjorde i basseng i år og her i Kiev i fjor, nå vil hun ikke. Hun kvier seg for å stå på skuldrene, og hun vil helst ikke sitte på skuldrene, for hun mistenker – med rette – at hun vil måtte hoppe eller falle i vannet, eller at jeg vil dukke under selv. Men å dukke på egen hånd, gjør hun voldsomt. Det er det som er favoritten. Hun holder seg for nesten, og dukker. På alle mulige vis det kan gjøres.
En stor favoritt er at hun lurer meg til å se en annen vei. – Se en fugl, se et fly, se en øyenstikker, sier hun, og så snur jeg meg og ser. Når jeg snur meg tilbake, har hun hodet under vann, og beina opp, eller et eller annet finurlig. Hun liker også veldig godt å synge «ro, ro til fiskeskjær», den eneste norske barnesangen som overlever reisen hit til Kiev. Jeg husker det var for to år siden, da hun bare var to år, at jeg snurret henne rundt og rundt i vannet så raskt og kraftig jeg klarte, mens hun sang i vei av full hals: «ro, ro til fiskeskjær» – det er morsomt.
Nå ligger hun på ryggen og flyter, med bare ansiktet over vann, og synger i vei. Det er en liten erting hun har, jeg sier det skal være «mange fisker får vi der», mens hun har bestemt seg for at det heter «mange fisker over der», og hun tøyser og tuller med det, og erter meg. Hun har også sin egen slutt, «to til den som fisken dro, og det var duuu», sier hun til meg. Jeg vil jo at det skal være Irina, og det krangler vi også litt om.
Underveis her finner hun også noen lekekamerater. Det er en gutt på hennes alder, og storesøsteren hans. Gutten kan ikke svømme, men søsteren kan. Og Irina kan. Leken går ut på å løpe fra stranden og hoppe ut i vannet. Gutten har gutters villskap, og hopper ganske voldsomt. Men han kan altså ikke svømme, og han vil ikke ha hodet under vannet. søsteren er mellom 8 og 10 år, og løper litt mer elegant og forsiktig, og kaster seg fremover, med hodet høyt løftet. Vår lille Irina løper full fart med fingrene for nesen hele veien, og hun forsvinner helt under vannet. Hver eneste gang. De løper igjen og igjen og igjen og igjen, som bare barn kan gjøre det, når de finner noe som er gøy. Det slutter aldri. Så lenge det er gøy, blir det mer.
For Irina er det jo oppfyllelsen av alle drømmer å kunne løpe og å hoppe i vann på en gang. Det er storesøsteren som holder hånda i lufta, og sier klar ferdig gå, og da blir det jo ikke bedre. De løper full fart, den lille gutten alltid lengst, han tar veldig stor fart, og så lille Irina som holder for nesen også mens hun løper, og storesøsteren som organiserer. Veldig, veldig sjarmernede.
Men alt har en ende. Tiden går sin gang, samme hva som skjer i den. På vei bortover stopper vi for en espresso og en smoothie, som avtalt. Til min overraskelse klarer Irina også å drikke den opp, og det før vi kommer til restauranten Pesto.
På Pesto går Irina inn i lekerommet, og jeg går inn i diskusjonen om fremtiden til norsk sjakk. Aldri har vi vel knapt vært så lenge på denne liksomrestauranten. De gjør mye riktig for barnefamilier, men maten er jo ikke spesielt god. Dog er klokken i ferd med å passere 2200 da vi forlater den. Vi har bestilt 5 øl, 1 cappuccino, 2 limonader, 2 spaghetti carbonara og 1 hamburger med pommes frites. Helt i overkant for Irina og meg. Men Irina var sulten, og ville ha en carbonara til, etter at jeg var i gang med Cappuccino-desserten. Så da ble det en øl til også, og en limonade til.
Når det er så sent på kvelden, begynner det å kunne bli kritisk om vi kommer oss med en buss hjem. Nummer 55 har i hvert fall sluttet å gå, og nummer 118 vet vi bare går litt lenger. Antageligvis går bussene til Druzjba Naroda enda et hakk lenger, men derfra er det et stykke å gå. Vi er ennå innenfor det som er ganske trygt, men vi kan risikere det blir litt venting og usikkerhet.
Akkurat den endte veldig godt. Vi ventet veldig lenge tidligre da vi skulle ned. Nå kom buss nummer 118 med en gang. Og vi kunne reise helt hjem. Etter en lang, fin og opplevelsesrik dag.
Disse morgenene er gull verdt for meg. Etter et par kopper kaffe føler jeg alt er gull verdt. Det er et rikt liv, mye å dyrke og ta vare på. Feriene i Kiev er de beste jeg kan tenke meg, og resten av året er ikke verst det heller.
Rutinene mine her nede er to dager med trening, en dag med lesing og skriving og datamaskiner. To dager for kroppen, en for hodet. Jeg kommer meg ut av huset, så jeg er sikker på at jeg får fred.
Det er ikke mange jeg kjenner som deler interesser med meg, men jeg dyrker dem for deres egen skyld. Mitt liv ble lettere da, det ikke lenger var om å gjøre å overbevise andre om min måte å tenke på. Jeg har det fint som jeg organiserer mitt liv, andre får finne sin måte å gjøre det på.
For meg er det balsam å trenge inn i tidligere tiders spørsmål og problemer. Jeg finner stor glede i å åpne eldre litteratur, og bruke den tiden som trengs for å komme meg gjennom dem i original. I min nye lesing er jeg ved den tredje av trettifire sanger i Dantes inferno, siden er det Purgatorio og Paradiso. Hvem vet om jeg vil komme gjennom alt i løpet av livet? Det er så mye annet interessant å lese, også.
I dag var det Goethes romerske elegier. De er det sikkert ingen som vet noe om, det er en måte å tenke på og skrive tekster på, helt fremmed for vår tid. Først må man bruke en del tid på å finne ut hva en elegi er for noe, og så må man vite litt om Goethe, Roma og opplysningstiden, og så må man sakte gjennom teksten, for meg med å slå opp en lang, lang rekke med ord og referanser. Men jeg synes det er deilig å lese tysk igjen, etter en kort pause etter eksamen, med oppfrisking av italiensken og gass på russisken.
Jeg skriver blogginnlegg, om Rusanivka, og har tid til å slå opp om broen, kanalen og stedet. Nå vet jeg at broen er 1543 meter, et tall veldig lett å huske, og at den ble bygget mellom 1941 og 1953, juni til november. Det klistrer seg til hodet, og jeg finner det interessant, om enn det er helt unyttig. Men jeg er ikke med på at all kunnskap skal kunne brukes til noe. Det er som morgentreningen. Hva skal jeg bruke musklene til? Ingenting, selvfølgelig, annet enn at det er fint å kunne løfte mitt lille, deilige barn som jeg vil. Og plutselig kommer noe av kunnskapen til sin rett, også, i samtale med noen med samme interesse, eller bare som en artig slengbemerkning.
Så får jeg pleiet litt mine andre blogger. Det er nesten litt sykelig, å skrive så enormt som jeg gjør, men jeg har dette umettelige uttrykksbehovet. Og jeg finner en merkelig glede å strukturere tankene, i form av ord, skritlig og muntlig. Jeg hører In our time, mens jeg trener, noen av programmene har ting jeg reagerer på, og så må jeg få det ut av systemet på et vis. For meg er det å skrive det ned. Dagens internettmuligheter gjør det veldig lett, og akkurat passe meningsfylt.
Nå er klokken elleve, her nede. Dagen skal begynne. Hjemme venter en god frokost, og så er det ut for å få gjort først et par praktiske ting. Lille Irina og jeg har litt tannbehandling i vente, jeg kan stikke innom i dag, og ta noen bilder, Irina har time onsdag og torsdag. Det blir fryktelig, det er noe jeg virkelig gruer til, aldri har jeg vel kunne grue meg så enormt på andres vegne. Irina vet ingenting ennå, og når det er gjort vil det alt være over. Ellers i dag er det å sørge for å få hånd om de nødvendige dokumenter for å vise at Olia er Irinas mor, og a hun var ukrainsk da hun ble født, slik at Irina automatisk er ukrainsk og har rett til å være her så lenge hun vil. Det verste som kan skje om vi ikke klarer å bevise dette tilstrekkelig, er at vi må betale en bot. Tidligere har jeg vært bekymret for at vi ikke vil komme oss med flyet vårt. Det skal mye til.
Så da er det å få drukket opp kaffen, slå ned datamaskinen, og komme i gang med dagen. Det gir lave odds å tippe at når de praktiske gjøremålene er unnagjort, så venter det en eller annen form for vann og bading. Gull verdt!
Punktum i overskriften. Det ble en kort natt. Jeg lå og ventet på vekkerklokken, til det ikke gikk lenger, og jeg stod opp. 0545. Flyet til Oslo går klokken 0905. Jeg er på flyplassen og venter.
Jeg skal på seminar. Ytringsfrihet. Der har jeg noen erfaringer, fra før jeg ble gift, der jeg havnet i trøbbel for ting jeg skrev, sa og gjorde. Jeg var aktiv i studentteater og friteater, energisk og frisk, ikke redd for noe. Nå er det ikke verd maset. Om folk lar seg provosere, er det ikke verdt bryet. Jeg vil bruke tid på å være glad i familien. Være i solen, ikke i vinden.
Jeg skal også besøke gamle venninner fra studentdagene, teaterdagene. Få år rundt 2000 farget våre liv. Vi gjorde mye, husker det godt. Merkelig det var så få år, når de har så mye å si. Jeg prøver å komme meg til Oslo når jeg kan, for å se dem igjen og leve det opp, litt av det, på ny.
Nå er vi i arbeid, og er voksne. Ingrid har kjørt løpet, og lever av teater. Marte er ferdig med det, har annen jobb. Jeg lever nå mitt liv, med mine ting. Skriver enormt, leser så mye jeg kan og får tid til, men det står ikke så mye på spill lenger. Jeg har mitt liv med min kone og mitt barn, alt annet blir underordnet, hobby.
Kuldegradene har kommet til Rogaland nå. Det er stram, klar himmel. Jeg hadde sekken pakket klar da mor kom og hentet meg litt over syv. Kjøreturen ut. Flyplasser irriterer meg alltid. Det kunstige livet, og all teksten om at dette er bra, og vi skulle være fornøyde. «Vi bygger ny og bedre flyplass». Bare det første er sant.
Men ok. De har jo gratis Internett, så jeg kan skrive denne posten og poste den, for å korte ned tiden til flyet går. Klokken 0955 er jeg på Gardermoen. Shuttlebuss, som det nå heter, fancy, på engelsk, til et av flyplasshotellene. Kurs i ytringsfrihet. Jeg gleder meg, jeg gjør jo det.
I dag litt før elleve reiste hun. Det var veldig spesielt når hun satte seg inn i taxien, jeg synes jo hun er så pen, og nå skal hun reise fra meg. Hun skal til Norge, mens jeg blir værende i Kiev. Moren og jeg hadde hjulpet med å bære ned bagasjen. Hun har kjøpt seg fin symaskin her nede, og hadde pakket den ut av originalpakningen og inn i en litt mindre, så hun kan få den med som håndbagasje. Hun var opptatt av den, og hvordan få den fint inn i taxien, så hun glemte nesten å kysse farvel. Noen få ord hadde hun til moren, fra et opprullet vindu, og så forsvant taxien, med henne i den.
Det hadde vært en travel morgen. Jeg måtte opp om natten for å gå på do, og med det vekket jeg Olia som ikke fikk sove igjen. Fra litt over seks er det servert frokost, og pakket. Seg selv (og meg) lik, hadde ikke Olia pakket det minste i går kveld. Men hun pakker pent og effektivt når hun først settet i gang, og levner ingen følelser til ting det ikke er plass til.
På toppen ville hun formelt avslutte det lille firmaet hun hadde her, den lille språkskolen, som er hvor vi traff hverandre. Nettsiden er fremdeles åpen, og så sent som i dag var det henvendelse fra en som ville ha timer i et eller annet språk. Ganske spesielt, etter tre år. Og enda mer spesielt at Olia tar seg bryet med å stikke ned til kontoret for slike saker, en time før taxien går.
Og så er det remont, og lille Tais. Det er ikke til å nekte for at det blir litt stress, de er jo disponert her i dette landet. Moren vil imidlertid ikke at jeg skal unngjelde for dette stresset, så hun serverer meg en øl slik at jeg kan slappe av. Med den slapper jeg godt av, som jeg også gjorde på forhånd.
I denne stemningen ringer mor, på Skype. Det har vært noe galt med hennes pålogging, så vi har ikke snakket med hverandre på lenge. En Mail jeg har sendt, har heller ikke kommet frem. Og snart skal vi møtes i Spania.
Mens vi snakker, kommet lille Tais, som synes det er veldig eksotisk med denne moren i Norge, og dette rare språket de snakker. Selv holder hun seg til russisk, og snakker som om hun blir forstått.
Etter hvert i denne samtalen kommer alle sammen inn på rommet, så vi kan ha den lille stund stillhet og ro som hører med russiske reiser. Mor får sett dem alle sammen, i kameraet, og får også snakket litt, med meg som rask oversetter.
Så må vi legge på slik at Olia kan reise. Alle sitter der, høytidelig stille, til moren slår seg på knærne som signal på at nå er det slutt.
Det er morgen. Olia sover ennå, mens jeg allerede har vært våken i flere timer og lest i ”Il sistemo periodico” av Primo Levi. Solen er godt i gang med å løfte seg opp over Middelhavet. Jeg har sett rødfargen over takterrassen. Om ikke lenge står Olia opp, og det er frokost.
Det er gode dager for oss her i Spania. Vi vil aldri bli noe rikt ektepar, Olia og jeg, så denne leiligheten mine foreldre kjøpte i sine velmaktsdager og som alle i familien får benytte er det vi vil få oppleve av luksus. Det er jo mer enn nok, selvsagt. Olia kan aldri la være å sammenligne forholdene våre med hvordan familien hennes har det i Ukraina, og hvordan hun selv har hatt det opp igjennom årene. Og hun blir provosert, slik vi nordmenn også blir provosert når noen flotter seg med litt for stor bil, litt for dyre klær, eller bare litt for sterkt utstråler sin vellykkethet. Men denne leiligheten har overmannet henne. Her er alt diskret pent og velstelt, alt lett å gjøre, og livet behagelig å leve.
Et lite inntrykk av hvordan vi har det. Dette er første dagen, og vi har ikke engang funnet ut at vi kan ha duk på bordet.
Nå våknet hun, og har straks gått i gang med opprydningen fra i går. Ulikt sin svigermor liker hun å la tingene stå om kvelden, og heller ta dem morgenen etter når hun er uthvilt. Mor har alltid tatt tingene med en gang, og gjør det fortsatt på den måten. Jeg for min del har lagt meg til den vanen å verken ta dem om kvelden eller morgenen etter, men bare la dem stå til de forsvinner av seg selv.
Snart blir det kaffe. Olia har lært seg å lage den spanske utgaven, espressokaffe, og serverer den hjertelig flere ganger om dagen. Slik ligner hun min mor, og det gjør det behagelig å være meg.
Slik ser det noenlunde ut på kjøkkenet når Olia lager mat.
I dag er planen å finne oss en internettkafe. Vi har fått rutebeskrivelsen av mor, så det kommer til å gå greit å finne den. Det er litt lang vei å komme oss til den, så vi regner med å bruke noe av nettiden på å undersøke muligheten for å få tilgang på nettet også fra leiligheten. Jeg tror ikke det skal være så dyrt og så umulig å få til, og for Olia vil det være godt å få muligheten til å komme jevnlig i kontakt med familien sin i Ukraina. Hun kan plutselig bli bekymret for hvordan det går med dem, og da er det fint å slippe en dyr mobiltelefonoppringing.
Ellers er planene om dagene å spise frokost, lunsj og middag. Vi pleier å presse inn noe bading mellom måltidene. Slaraffenliv står høyt på prioriteringslisten, og det skal være en god unnskyldning for oss for å la være å hvile. Om litt er kaffen klar, hvilket deilig liv vi har.
Klokken litt før 0430 i dag tidlig rullet toget mitt fra Simferopol litt forsinket inn på stasjonen i Kiev. Jeg hadde blitt vekket av vognvertinnen en drøy halvtime tidligere. Nå stod jeg der med all bagasjen, sekk, bag, fotoapparat og en bærepose med lett bedervet mat. Siden Olia måtte reise tidligere, var jeg alene, og måtte selv finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra stasjonen til leiligheten vår i Petsjersk. Det gjorde jeg resolutt da jeg så det ville bli tvilsomt med busser, og jeg uansett ikke ville være helt sikker på hvilken buss jeg skulle ta. Jeg gikk.
Det tar en svært drøy time fra stasjonen og hjem. Underveis gikk nattmørket over til morgengry. Jeg hørte på en forelesningsrekke om Beethovens symfonier, og var kommet til den første av de store, nummer 3, Eroica. Det var fint følge på veien. Jeg ville gått riktig så fonøyd, om det ikke var for at bagasjen var tung og strammet over skuldrene, og enda mer at bæreposen med bedervet mat var så tung at hempene i den ville ryke om jeg bar den som en vanlig bærepose. Jeg måtte holde under den, og der lekket det væske fra et eller annet. To liters honningkrukker sørget for tyngden.
Jeg hadde vært underveis i så godt som et døgn. Morgenen startet dagen før klokken ti på seks i Alusjta. Jeg våknet av meg selv og av sollyset, lenge før vekkerklokken jeg hadde satt til klokken syv. Jeg leste to kapitler av «Krig og fred», som jeg håpet å få gjort, og fikk også spist en liten frokost av Georgisk brød (lavasj) og honning. For virkelig å runde av oppover hadde jeg også en slump vin å drikke opp, hvit Muskat fra Massandra, en søtlig, rødlig hvitvin som minner mer om likør. I åttetiden var jeg ferdig med lesingen og med frokosten, fikk pakket ned de siste sakene mine, og til og med kjøpt en ny liters honningkrukke fra det hyggelige vertskapet vi bodde hos. På vei til bussholdeplassen kjøpte jeg to nye lavasjer for reisen.
Bussen til Simferopol gikk klokken 0836, og jeg var der cirka et kvarter før. For andre reisende som satser på bussforbindelsene på Krim, så kan det være en liten nervepåkjenning å finne frem til den rette bussen. De sentrale bussholdeplassene kan være ganske store, og bussen din kan finne på å plassere seg hvor som helst. Det er oppsatt skilt hvor de forskjellige bussene skal gå, men du kan ikke stole helt på at skiltene blir fulgt. Ofte er plassen under det rette skiltet allerede opptatt, og din buss må bare finne seg en annen plass å stå, noe sjåførene av dem ikke ser ut til å ta særlig tungt. I de verste tilfellene kjører de inn på plassen bare et par minutter før de skal av gårde igjen, så om du ennå ikke har funnet bussen din fem minutter før avreise, er det ikke sikkert det er din feil. Jeg hadde ingen problemer med å finne min buss denne dagen. Og bussene er uten sammenligning mye billigere enn enhver annen reisemåte. Knapt 13 kroner betalte jeg for den timelange reisen.
Vi kom frem til Simferopol klokken halv ti, i god tid før togavgangen som skulle være 1048. Selv om jeg allerede hadde spist frokost, tenkte jeg det kunne være lurt å spise litt til. I nisteposen hadde jeg stort sett lavasj og honning, samt restematen Olia og jeg ikke hadde fått spist opp, og som jeg allerede før avreise ikke var helt sikker på om jeg kunne stole på. Som det så ofte skjer med meg førte denne ekstraspisingen til at jeg kom litt knapt ut med tiden. Antagelig mistet jeg noen penger ut av lommen også i alt surret jeg holdt på med, en ukrainsk femtilapp var i alle fall mistenkelig borte. Det samme var forresten toget. Jeg har jo reist en del med tog i Ukraina og Russland, sjekk bare bloggpostene mine om Den transibiriske jernbane (søk i søkefeltet, eller trykk på Tags). Men om det skyldes at det var lenge siden jeg hadde hatt ansvaret selv, eller at togtavlen i Simferopol er annerledes enn de andre, eller kanskje aller mest at jeg var blitt litt stresset, jeg skjønte i alle fall ikke hva de to tallene etter toget mitt betydde. Det stod både 4 og 6, og forresten var det ingen tydelige tall å se over skinnegangene. Til det første er å si at det første tallet er plattformen, det andre er togsporet, mens til det andre er å si at tallene står ganske tydelig hvis du benytter undergangen under skinnene, og ikke som jeg ville bruke overgangen over dem. Jeg spurte meg frem, første og beste kommende togpassasjerer visste ingenting, og da jeg spurte en vognvertinne om «dette var toget til Kiev», så kunne hun greit svare «ja», det var bare ikke mitt.
Men jeg kom meg nå ombord og inn i riktig kupe sånn fire minutter før toget skulle gå. Planen min om å kjøpe litt ekstra drikke og en tradisjonsrik flaske øl var allerede urealistisk. Jeg fikk greie meg med det jeg hadde, en halvannenlitersflaske vann fra Alusjta, og en god rest tørr hvitvin Olia og jeg hadde tatt hvert vårt glass av.
Det skulle vise seg å bli noe så til de grader for lite væske. Noen av de nyere togene her er ustyrt med «Konditsioner», eller «Aircondition», som det heter på norsk. På dette toget betydde det lite mer enn at vinduene i kupeene ikke lot seg lukke opp. Det var ingen antydning til airondition. Det var en god seier for oss gamlekara, som synes ingenting er som et åpent vindu når det gjelder frisk luft og kjølige rom. Men seieren smakte ikke godt på dette toget. Kupeene var vendt mot vest denne reisen, altså den siden solen går ned, hvilket betydde at solen stod rett inn i kupeen gjennom hele dagen. Og det ble så varmt, at jeg fikk problemer med å skrive gloser fra Krig og fred, papiret ble vått av svetten min. På benken jeg satt på var en regelrett dam av svetten min. Det var ikke værende for meg i kupeen.
Ute i korridoren var det bare et lite hakk bedre. Her var det et par vindu som lot seg åpne, noe som i det minste gav litt luftsirkulasjon i varmen. Men jeg svettet her også, og drakk foruroligende raskt opp både halvannenlitersflasken med vann og restflasken med vin.Ved noen av stasjonene har toget lengre stopp. Og ved et av stoppene på et kvarter, tok jeg sammen med mange andre passasjerer sjansen på å styrte bort til de nærmeste kioskene og bodene for å kjøpe meg litt påfyll. Det var en nervepåkjenning. Jeg så jeg var langt etter de fleste andre, og sistemann i hovedkøen i hovedbutikken. Jeg løp til neste og stilte meg, der førstemann svært irriterende i den litt pressede situasjonen ikke kunne få seg til å bestemme hvilken sort is han skulle ha. Nestemann forsøkte å svindle til seg en litersflaske ved å betale for en halv, og måtte bruke mye tid på å bytte om penger og snakke om hvor mye han hadde betalt, og hva han hadde fått. Så kom jeg, kjøpte som et lyn en halvlitersflakse med vann og en halvlitersflaske med kvas.
Halvlitersflasken med vann drakk jeg opp med en gang, mens kvasflasken drakk jeg opp en kort stund etterpå. Siste mulighet for å kjøpe mer vann var hos vognvertinnen. På ordet «voda» som selv de som ikke kan russisk vet betyr «vann», gav hun meg en barneflaske brus så søt at jeg bare ville følt meg enda mer tørst av å drikke den. Først da jeg hadde gitt opp, og var på vei tilbake til plassen min, foreslo hun en flaske vann med sitronsmak. Jeg slo til, 7 hryvna for 0,7 liter vann til romtemperatur. Romtemperatur ville på dette toget antagelig si noen og førti grader. Det sier sitt at jeg til tross for all denne drikkingen, ikke var på do en eneste gang før kvelden. Det er elleve timer og mer enn fire liter væske uten toalettbesøk.
Det siste jeg vil ha med fra selve togturen er mine medpassasjerer i kupeen. Det var en mor mot femtiårene og hennes lille gutt. Tradisjonen tro bød de meg av maten sin, straks jeg var kommet på, og min forsiktige «jeg har allerede spist» hjalp ingenting. Det ble «butterbrot c syrom i kolbasom», «skiver med ost og pølse». Saltede tomater ble også servert. Og da jeg på kvelden ville ha te til aftensmaten min med honning og lavasj, så gav de meg av sin egen. De ordnet varmt vann for meg, og hadde tepose selv. Den lille gutten ble også en fin samtalepartner for meg gjennom turen. Han het forresten Daniel, som nevøen min, og var omtrent på samme alder. Vi ble på en av stasjonene stående og se på togene og på himmelen, da han plutselig begynte å snakke. På de første spørsmålene sa jeg bare «da» og lignende enstavelsesord, men på spørsmålet «otkuda vy», hvor er du fra, så måtte jeg bare svare at jeg er fra samme land som Alexander Rybak. Den lille gutten hadde flere ganger hørt «Fairytale» uten høretelefoner på mobilen sin, og sunget med som Trond Viggos «Hjalmar». Det ble en fin samtale. Små barn snakker språkene sine enkelt og perfekt. Når du snakker med dem og sier noe galt, forstår de det ikke, og hvis de forstår det, men det likevel var galt, så retter de deg og fortsetter samtalen som ingenting. Når det er ord de bruker som du ikke forstår, forklarer de dem, enkelt og likefrem. Jeg fikk vite at lille Daniel har en hund, er glad i musikk og liker dyr, og at han nettopp har lært å svømme. Jeg fortalte ham at jeg liker Ukraina, at jeg har en kone fra Kiev, og at jeg forstår russisk ganske godt, men at jeg ikke snakker helt korrekt, det blir en del feil. Det var lille Daniel helt enig i, men det gjorde ingenting.
Så det var togturen min. Og det var årsaken til at maten i bæreposen mer enn sannsynlig var bedervet og dårlig. Men jeg bar den likevel hjem, slik at Olia kunne bestemme hva som skulle kastes, og hva vi kunne spise. Det var lyst og fint da jeg kom frem til leiligheten sånn litt over halv seks. Jeg var i tvil om jeg skulle legge meg og sove litt, eller om jeg bare skulle starte dagen nå. I alle fall måtte jeg få meg litt vann, for natten hadde også vært svett og varm, og å gå fra stasjonen til andre siden av sentrum hadde også krevd sitt for tørsten. En liten skuffelse ventet meg imidlertid da jeg kom frem til døren, og ringte Olia. Jeg fikk feilmelding på telefonen. Jeg ringte igjen, ny feilmelding. Jeg har kjøpt et ukrainsk telefonkort for 100 hryvna, men aldri innstallert noe slikt selv, det er alltid andre som har gjort det for meg. Nå måtte jeg, og klarte det, det er jo ganske enkelt og bare å følge instruksjoner. Men tross jeg fikk nye 100 hryvna inn på telefonkontoen, fikk jeg ikke kontakt med Olia. Og jeg kviet meg for å ringe på. Jeg vet det er små barn i huset, og at alle der inne trenger søvn. Jeg ville ikke vekke andre enn Olia. Et par korte støt på ringeklokken gav ingen respons, og jeg bestemte meg for å kjøpe det vannet jeg trengte, og eventuelt bare vente utenfor til huset våknet. Det ville ikke gjøre meg noe.
Ukraina er og blir uvirkelig. Det var vanskelig til umulig å finne en åpen kiosk før seks i sentrum rundt Petsjersk. Men det store supermarkedet som ligger der var allerede åpnet. Så der gikk jeg inn, og kjøpte både halvannenliters og femliters dunk med vann, pluss både eplejuice og appelsinjuice. På vei tilbake ringte moren til Olia, og fortalte at Olia var hos faren denne natten, og at hun, moren, ikke hadde hørt meg da jeg var der. Det var jo ikke så rart, jeg hadde gjort mitt beste for ikke å bli hørt. Nå kom jeg imidlertid greit inn, fikk tatt meg en dusj, og lagt meg ned for en svært god og frisk morgensøvn.
Dette er bygningen jeg bodde i, sett nedenfra nær Klovska metrostasjon, Kiev
Posten er skrevet en dag på etterskudd, men det får våge seg, oppdateringene blir lett litt sporadiske på reise. Jeg skal utvide og ordne dem etter hvert.
I går var det søndag, solskinnsdag, og jeg begynte dagen smått bekymret for at jeg kanskje hadde bedt huseieren komme litt tidlig for å ordne noen sikringer. Klokken ti skulle han komme, jeg sa bare klokken ti, for jeg liker ikke å måtte avstå hele formiddagen for å være hjemme og vente på besøk. Men ti er tidlig når man har vært ute kvelden før, og det var jeg på Caribbean club, som jeg alltid besøker og morer meg i når jeg er her nede.
Det ble dog ingen fare. Ikke kan jeg godt navnet på gardiner, blendere, persienner, skodder, sjalusi (?) og alt annet man kan dekke vinduer med, jeg vet det sånn cirka, men hva jeg hadde vet jeg ikke (det var nok blendere). Uansett: Det kunne ikke holde solen ute. Og lenge før klokken ti var jeg helt våken og til og med stått opp.
Da sikringen var skiftet, var det tid for å planlegge frokost. Søndagsfrokosten kan man godt ta på en fin restaurant, jeg tok den på en fin restaurant i nærheten av Palats sportu metrostoppet, der får man god frokost for en hundrelapp. Det er dyrt, men søndag er søndag, og en god frokost er en god frokost.
Hovedsaken denne dagen var at jeg skulle møte Irina, min gamle læremester i russisk, hun skulle jeg møte klokken to.
Snakker om frokost, forresten, jeg har ikke spist det i dag heller. Det blir litt rot med brød og pålegg her nede for meg, så jeg må ut og spise i dag også, det får gå. Planen i dag er å besøke Babi Jar, et sted der jeg var også i fjor, og som jeg må besøke igjen på ny i år.
Posten vil bli skrevet ferdig senere.
*
Og senere er nå. Selv om jeg var godt fornøyd med den første leiligheten som befant seg ved «Petrasjka» metrostasjon, så tenkte jeg at jeg nok ville skifte til «Klovskaja» et stopp nærmere hovedgaten, Khresjtsjatik. Jeg tok derfor med meg all bagasjen like godt først som sist, og ganske riktig, den andre leiligheten var like bra, så da ble det den. Det er bare noen hundre meter oppe i veien fra der jeg bodde i fjor, og jeg har enkel gangavstand til det meste som er viktig i Kiev.
Slik ser det ut ved inngangen til Klovska metrostopp, Kiev
Da Tatiania var reist og alt var i orden hadde jeg mine første blini (russiske pannekaker) og borsj (ukrainsk suppe) for denne gang, pannekakene selvsagt med rød russisk kaviar, som jeg liker dem så godt. Deretter hadde jeg som nevnt en kort natt på Carribean club, et virkelighetsfjernt diskotek her i byen, som alle diskotek er virkelighetsfjerne i Øst-Europa. Det er stappfullt, både av mennesker og liv, og alt er veldig billig. Jeg kunne til og med kjenne igjen en av bartenderne fra i fjor, på nøyaktig samme sted i nøyaktig samme bar stod han også i år, og serverte drinker på nøyaktig samme måte natten igjennom som i fjor.
Jeg ble der imidlertid ikke natten ut. Jeg gikk hjem, og hadde en god og kort natts søvn før jeg tok i mot han som skulle skifte sikringen. Deretter hadde jeg litt nettarbeid å gjøre før frokost, frokost klokken 1200, på en restaurant i øvre kategori, meget bra. Jeg har den fordel når jeg er på restaurant, som jeg har skrevet før, at jeg liker alt som er mat, så jeg kan bare bestille hva som helst uten å vite hva det er. Derfor vil jeg alltid ha meny på originalspråket. Denne gangen ble det en nydelig omelett med noe skinke og forskjellig, og en annen rett med speilegg og poteter og – ganske overraskende – pølser. Ja, det må jeg jo skrive, jeg har en spesiell forkjærlighet for det som er «tradisjonell kost», eller «på landsbyvis», eller «som hjemmelaget», så når slikt står i menyen, øker sannsynligheten for at jeg velger det. Det var den retten som var det med pølsene.
Speilegg, pølser og poteter på en restaurant i Kiev
Og det var veldig godt. Og jeg var ute i veldig god tid. Jeg skulle møte Irina klokken 1400, min frokost begynte klokken 1200 og endte klokken 1300, og møtet skulle være et lite kvarer oppover gaten. Jeg tenkte derfor jeg bare kunne bruke tiden til å sitte der i restauranten og slappe av litt, kanskje lese litt på noen russiske gloser, kanskje gjøre ingenting, kanskje bare drikke litt te eller nypresset appelsinjuice. Alt det der gikk jo veldig greit, men da tiden kom til at jeg skulle betale, ble restauranten plutselig fylt av folk og tømt for kelnere, jeg måtte for første gang si «devusjka!» for å tilkalle oppmerksomheten til en av dem. Det betyr «jente», og for en nordmann føles det jo helt galt å påkalle noen på den måten, men det er slik de gjør det her, og nå måtte jeg nå en gang betale. Denne jenta forsvant med Visa-kortet mitt, og ble borte i fem minutter før hun kom tilbake, og enden på det hele var at jeg ble ti minutter for sen til møtet med Irina.
Men akkurat det var raskt glemt. Vi gikk opp og ned hovedgaten og snakket på usensurert russisk, ikke engang når hun ikke på noen måte klarte å forklare meg et telefonproblem, tydde vi til nødløsningen engelsk, dette var russisk og bare russisk, samme hva vi skulle si. Hun hadde den finfine ideen at vi skulle gå og se teater en dag, og på repertoaret var det ene stykket mer fristende enn det andre, dessverre en god del av dem på ukrainsk i stedet for russisk, enda mer dessverre en god del av dem etter at jeg hadde reist hjem. «Onkel Vanja» og «Revisoren» er jeg villig til å se hvor som helst på et hvilket som helst språk, om det bare er skikkelig gjort. Det er det garantert her. Vi endte opp med «Don Quite», i en bearbeiding av selveste «Mikhail Bulgakov», en bearbeiding gjort i det spennende året 1938, da litt av hvert som kjent foregikk i Sovjet og ellers i verden. Bulgakov skrev altså om Don Quiote til teater. Resultatet skal vi se fredag.
Irina og jeg endte vår timelange vandring opp og ned Khresjtsjatik med å ha en liten lunsj på en ukrainsk katine, det vil si, jeg hadde lunsjen, mens hun så på. Og jeg snakket videre om alt som foregår i Norge og med meg, hva som foregår i Norge blir jo stilt i sitt rette lys når man kommer litt ut i verden. For eksempel tok det seg bra ut å fortelle at vi har en liten regjeringskrise nå, siden en minister har sagt først at muslimske politkvinner kan bruke hijab sammen med uniformen, så at de ikke kan gjøre det likevel. Og alle aviser sier ministeren må gå, siden han først sa ja, og så nei, og det samme sier partiene som ikke sitter i regjeringen, det er kaos! Hadde jeg bare hatt ordene for justisminister i stedet for bare minister, og rot i stedet for kaos, så hadde det tatt seg enda bedre ut.
Etter at Irina var gått tenkte jeg meg på teater i alle tilfeller. Jeg så nemlig at de spilte Hedda Gabler akkurat denne dagen, og jeg var helt overbevist om at jeg ville ha mye bedre utbytte av å se en forestilling av det stykket på ukrainsk, enn å se versjonen DNS satte opp og som jeg har omtalt tidligere på bloggen. Dessverre var dette stykket skiftet ut med et annet, uten at jeg hadde fått forløst lysten etter å se et eller annet, så jeg oppsøkte en konserthall og så at det skulle være gallakonsert. Det får være greit nok, jeg betale, gikk inn. Derav overskriften på denne posten.
Gallaforestillingen var imidlertid en skuffelse, i alle fall før pause. Det var jo ingen konsert i det hele tatt, det var dans, og musikken kom i fra høytalere, og var til overmål ikke engang russisk. Det begynte med Edith Piaf, og ble verken bedre eller verre. Jeg benyttet tiden til å duppe av litt.
Jeg på gallaforestilling
Etter pause tok det seg imidlertid avgjort opp. Det var Rimskij Korsakov, Scherzenade, og det ble spilt på ordentlige instrumenter av levende menneske nede i orkestergraven. Etter en stund gikk endatil teppet opp, og vi ble servert en fargerik forestilling med hopp og sprett og intriger i et harem. Det var vel verdt de knapt 50 kronene det kostet, de skulle bare kuttet ut første halvdel.
I morgen – som altså er i dag – er planen Babi Jar. Jeg er redd det vil være stengt om jeg prøver meg på et museum en mandag.
En helt grei blogg 