Marte og Hernans bryllupsfest!

Brudeparet Marte og Hernan

Denne posten er reservert bryllupsfesten til Marte og Hernan. Den vil bli skrevet, når jeg får tid. Og tid har jeg nå, mandag formiddag, nok en gang på litteraturhuset i Oslo og den utmerkede kafeen der. Suppe og nettilgang, som sist, som sist.

Bryllupet begynte jo litt for min del da jeg møtte Ingrid i Oslo, for å gjøre ferdig vårt lille innslag til festen, og bare reise sammen til Fredrikstad og bispegården hvor bryllupet skulle være. På stasjonen på vei traff vi også Anne Merete og Linn, som også hadde innslag å gjøre ferdig, og som kom seg til stedet vi skulle være mye mer elegant enn oss. De gikk fra stasjonen, vi tok taxi. Og vi kjørte feil vei, verken vi eller den hyggelige taxisjåføren visste helt hvor bispegården var, så vi tok en liten omvei ned til gamlebyen og lette litt rundt der, før vi – altså i flertall, både Ingrid og taxisjåføren, i tillegg til at Anne Merete ringte meg, som hadde ringt henne (for å ta samme taxi) – tok noen telefoner og fant ut vi skulle tilbake. Men det gikk greit, sjåføren skrudde av taksameteret, det ble en fair pris, og en fin sightseeing til en fin gamleby, og så var bryllupet i gang.

For det første tar aldri jeg særlig mange bilder slike fester, og for det andre klarer jeg ikke helt å laste dem opp når jeg har tatt dem, men denne bispegården var akkurat så idyllisk som man forventer av en slik gård. Den lå like ved Glomma, stor, flott hage, og stort hus med ærverdig arkitektur, fra begynnelsen av 1900-tallet, var det vel, 1916, hørte jeg kanskje, men dette skal jeg ikke si for sikkert. Nåvel, og med punsj og hyggelige folk, der det siste var soleklart viktigst, var det lett å komme i stemning, og vi gikk jo rundt og småpratet og var akkurat som vi er fra de finere familier, som vi jo også på sett og vis er, uten at vi vel helt føler det slik. Eller det var akkruat slik vi følte det denne dagen.

Vertskapet hadde tatt i når det gjaldt mat, med bugnende bord av reker, krabber og blåskjell, pluss grillmat og fullt opp med salater, og dressing, og brød, og alt som skal være med. Ingrid og jeg kom som de siste inn til måltidet, da vi på en gitar måtte finne grepene til en sang vi skulle spille, og det førte til at vi måtte ta de plassene som var igjen og ledige. Slik havnet jeg på bord med Martes slekt, og det var jo riktig trivelig, det var trivelig fra start til mål denne festen her.

Og underholdningen – eller talene, som det strengt tatt skulle være – bar godt preg av at Marte har en fortid fra teatermiljøet i Bergen, studentteateret, uten at søskene hennes stod noe som helst tilbake for dem (eller oss, jeg også var jo strengt tatt med i dette teatermiljøet). Deres familiekvartett, eller il quattro di familigia, eller hvordan det het, og deres tale og sang over melodien Halleluja, av Leonard Cohen, det var virkelig morsomt. Ja, hybelvenninne til Marte hadde en artig vri, og tok sin del av ansvaret for at dette bryllupet fant sted, siden det jo var dem som fikk frem latinamerikainteressen hos Marte. Anne Merete fra filmskolen, med en proff regi på en tja, tja, la oss også kalle det proff opptreden av Marte selv, det ble riktig så morsomt, og Merete må ikke glemmes, og det er flere som ikke må glemmes, som jeg sikkert likevel har glemt, og før vi visste ordet av det var klokken to på natten.

Eller så var den noe helt annet. Sjelden har vi hatt en sterkere følelse av at tiden gikk helt av seg selv. Og jeg må jo nevne talen til brudens mor og til brudens mann, det var flott å høre på, det er jo noen ekstra utfordringer når brudgommen kommer fra Chile og har reist til Norge uten verken slekt eller venner, ingen av dem hadde anledning til å komme i bryllupet, enda de garantert gjerne ville. Særlig ble jeg imponert over Hernans tale helt til slutt, han er jo verken særlig vant til verken å snakke engelsk eller holde taler, men når man vet hva man vil si, kommer ordene av selv. Det beviste han til gagns i går, sjelden har ordene «I love you so much» blitt bygget så godt opp, som han fikk det til i går kveld.

Det var også kaffe, og vi stod ofte ute i hagen, eller så stod vi inne og noen ganger danset vi. Marte har jo så mange kjekke venner, så det vrimlet av folk morsomme å snakke med, vi ser jo hverandre omtrent aldri uten at Marte er der som sentrum. Og det er like gøy hver gang, bortsett fra at det noen ganger er gøyere.

Til slutt var det ikke mulig å få mer vin i bruden, hun nektet plent, nå var det nok, og da var det nok for alle. Da var festen slutt. Riktignok var det ikke så mange igjen på dette tidspuntket, Hernan, Marte, Hilde og jeg, og det var også blitt morgen og lyst for lenge side, så det var helt forsvarlig å legge seg.

Jeg vil dog ikke si at festen sluttet med dette. Neste dag var det frokost i timevis, jeg for min del hadde opptil flere tog som gikk fra meg, fordi jeg holdt det som helt riktig prioritering å spise mer og drikke mer kaffe, og snakke med de stadig nye puljene som kom for å spise frokost i det bugnende kjøkken.

Først klokken 1537 reiste Heiki, Anne Merete, Hilde og jeg med toget tilbake til Oslo. Først da var bryllupet ferdig. Og det var et bryllup helt fortjent for Marte og Hernan, gratulerer så hjertelig og takk for at jeg fikk være med.