Min familie i Kiev!

 
Dette blir innlegget for denne dagen. Det er skrevet langt i ettertid, flere måneder, men dagen min gamle familie kom og besøkte det som skal bli min nye, den skinte like fint for det. Nå er alt kjent, jeg giftet meg, og mor og søstrene mine kom med svoger Lars for å feire bryllupte mitt i Kiev! Dette var hva som skjedde forberedelsesdagen.
Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Mor og hele gjengen kom med SAS-flyet via København. Alle som reiser en del til Kiev vet at det går fra København 0900, og lander i Kiev på Borispol klokken 1235. Olia hadde organisert to biler til å hente dem, og vi ventet den vanlige timen på at de skulle komme gjennom kontrollen. Det var en uvirkelig time før et uvirkelig møte, min gamle verden skulle møte min nye, det var også et møte mellom to måter for meg å oppføre meg på. Aldri hadde familien sett meg i Russland, aldri hadde de vært der, og aldri hadde de møtt Olia eller meg så sammen med en så vakker kvinne. Og Olia hadde selvfølgelig aldri møtt noen av mine, aldri sett meg oppføre meg som jeg gjorde fra gammelt, aldri sett meg med andre enn henne, og hennes. Det var to verdener som skulle møtes. Og det var uvirkelig å vente på den.

Så kom de altså ut av portene på flyplassen i Kiev, i et bilde som ikke er foreviget andre steder enn i hodene våre. De kommer smått forvirrede, akkurat som barn som skal bli født, de kikker seg rundt på kaoset som alltid er der på Borispol, alle de andre som skal møte noen. Og vi har jo stått og ventet og sett på alle som kom ut døren i over en time, og så var de der bare plutselig. Jeg så mor, eller var det mor eller kanskje Tonje jeg så, Trude var forresten langt fremme uten at jeg hadde sett dem, – det er dem! – det er dem! Og så så de oss, og begynte selvfølgelig straks å gråte, noen av dem, for Olia er jo så overjordisk pen, og så sjenert og søt når hun skal stå der og ta dem i mot. Og jeg er opptatt av at vi skal bort fra folkemengden, og traver av gårde. Og alle er de så opptatt av å vise Olia at hun er hjertelig velkommen, og gratulere meg, og oss, og spørre hva de skal gjøre, og alle mulige ting, og alle bare dirrer av et ønske om å gjøre et best mulig og hjerteligst mulig inntrykk.

Vi kommer oss ut i bilene, Tone, mor og jeg og Olia i den ene bilen, Trude, Lars og Tonje i den andre. Tone sitter fremme, jeg sitter bak med Olia, fordi jeg må og fordi jeg har lyst, som jeg så inderlig sant sier det til Tone. Og Tone sitter taus der fremme, skyter inn noen spørsmål, mens mor sitter bak og deltar i alle de samtalene hun bare kan, og så vennlig hun kan, mens Olia prøver å forstå hva hun sier til henne, og jeg oversetter og forteller både om språk og kultur. Og jeg forteller om opplevelser, og steder jeg har vært, ting jeg har sett, og jeg svarer på spørsmål om oss, og om hvordan det er i Kiev.

Lars og mor i nærbutikken, de tilgir sikkert at bildet er tatt dagen etter. Lars og mor i nærbutikken, de tilgir sikkert at bildet er tatt dagen etter.

Så finner vi leiligheten i Lesu Ukrainka. Den er som alle de andre blokkleilighetene fra Sovjettiden, det er mur og betong, jern og uvennlig. Men det er en god pris, 750 griven (1 griven var den gang 85 øre) natten for fire rom, og sengeplass for syv. Kjøkken og bad kom i tillegg, og fint var det. Der skulle de bo denne helgen som skiller seg ut fra alle andre for alle oss som var der.

Olia stakk hjem en tur da vi var vel innkvartert. Jeg skulle også bo der denne natten, så jeg kunne komme og hente min brud neste dag på skikkelig vis. Og jeg fikk sovesofaen, den elendigste.

Utsikten fra køkkenvinduet, leiligheten i Kiev min familie bodde i. Utsikten fra køkkenvinduet, leiligheten i Kiev min familie bodde i.

Hatinka
Det var godt for Olia å få hvile seg litt. Det hadde vært for henne en krevende uke, og det tar på å møte så mange nye mennesker på en gang, om de er aldri så hjertelige. Så hun fikk litt fri, mens jeg skulle ta min gamle familie på deres første omvisning i Kiev. Forresten hadde jeg bestilt Borsch, også, jeg tenkte det ville være fint om vi fikk spise litt, mens vi så over leiligheten til Olia, der også søsteren bor. Så det var også for å kunne forberede den hun gikk hjemom en tur.

Familien lysig på tur feil vei i Kievs gater Familien lysig på tur feil vei i Kievs gater

Men vi gikk ut, vi tok Metro. Fra Petsjerska ned til Palats sportu, og så ned til Respublik stadion, var det vel, etter som jeg husker det. Det hadde ikke tatt så veldig mye mindre tid å gå til restauranten jeg hadde tenkt ut, Hatinka, den ene av mine to favorittrestauranter i Kiev (den andre er Ani, like i nærheten!). Men en tur til Kiev skal også være en opplevelse, og en russisk metro, er en opplevelse for den som ikke har tatt dem før. Det er et absolutt tvers igjennom førsteklasses transportmiddel, som jeg har skrevet om i en tidligere post.

Dessverre rotet jeg litt med stasjonene, det var ikke Respublik stadion, men dvorets ukraina vi skulle til, et stopp lenger nede. Til overmål gikk jeg i feil retning fra Respublik stadion, slik at strengt tatt ganske sultne familiemedlemmer ble gående nokså mye lenger enn strengt tatt nødvendig der nede i en av Kievs vakre hovedgater. Sånt tar på, om man er aldri så godt i humør på forhånd, og aldri så velvillig innstilt. Til slutt måtte jeg ta meg en telefon til Olia, og få meg forklart feilen som var gjort. Det ventet oss en 20 minutters spasertur for å komme riktig.

 

Tone med øl, Lars med vin, begge med ukrainsk suppe, borsj Tone med øl, Lars med vin, begge med ukrainsk suppe, borsj

Men så kom vi også riktig. Og alle vi som hadde skotøy som ikke gav oss væskende gnagsår, mente det var vel verdt langturen, til en av Kievs lekreste restauranter, Hatinka.

Der ble min gamle familie traktert med ukrainsk mat og vin. Her er man ikke smålige på det, og må la gjestene smake på vinen før man skjenker i, her skjenker man i straks, og det proppfullt. Den søtlige vinen gjør seg imidlertid godt i kvinneganer, og også i ganen til Lars, forresten, de var alle sammen godt fornøyd.

Her er vi alle sammen på Hatinka restaurant i Kiev,  tenk det, tenk det Her er vi alle sammen på Hatinka restaurant i Kiev, tenk det, tenk det

Og det ble snakket og snakket om bryllupet og om alt mulig. Og Olia ringte og sa hun ville komme ned til oss hun også, eller var det kanskje når jeg snakket med henne og spurte om veien, hun sa hun ville det. Komme skulle hun i alle fall, og jeg ventet, og jeg ventet.

Hydropark
Det ble til slutt skåret tvers igjennom alle planer. Vi skulle slett ikke til Olias leilighet, og slett ikke for å spise borsch. Heller ikke skulle min gamle familie gjøre alvor av ønsket om å hvile så veldig. I stedet skulle vi møtes alle sammen. Olias mor og søster var sammen med fetter Dennis fra New York, og de var alle sammen i Hydropark. Nå skulle vi dit, og spise mat og drikke øl, og bare være sammen litt og i alle fall treffes.

Det ble en ny tur med metro. Og nå var jo også Olia med, og hadde skiftet til en nydelig t-skjorte hun hadde fått i gave av fetter Dennis, og i den gjorde hun i alle fall meg helt svimmel.

Trude og jeg med min neste dag blivende kone på broen i Hydropark, der mange gærninger hopper fra. Trude og jeg med min neste dag blivende kone på broen i Hydropark, der mange gærninger hopper fra.

Hun sjarmerte alle sammen andre fullstendig i senk også, der hun gikk og spøkte og lo og pekte og forklarte på engelsk og norsk, om alle ting vi så og alle steder vi skulle. Hydropark er jo stranden i Kiev, det er et stort parkanlegg med sandstrender på noen øyer forbundet med broer langs elven Dnjepr, her samles Kievs innbyggere for å drikke øl, bade eller spise noe av plastmaten på plastkafeene som er der. Det går i Kebab og grillspyd, Zasjlik, og det er tivoli og lyd, og herlig russisk kaotisk.

Og midt i dette gikk altså vi, jeg og min vordende kone, kjente og vante i omgivelsene, og de fem besøkende fra Norge, ute av stand til å sortere alle inntrykkene. Plutselig gikk det på russisk vis en feit mann i bar overkropp kjekt drikkende på en halvannenliters plastflaske med øl, plutselig var det noen stup, pære fulle Kievianere som skulle spørre Lars om veien til stranden, helt uten å se noe problem i at han verken snakket russisk, eller kjente stedet. Så har man guttunger og unggutter som kaster seg fra en av broene, og ned i vannet altfor mange meter under, – her setter mange livet til! sier Olia og ler karakteristisk, lenger borte sitter feite, gamle menn i badebukse. Og spiller sjakk.

Feite menn i badebukse - spiller sjakk. Hydropark, Kiev. Feite menn i badebukse – spiller sjakk. Hydropark, Kiev.

Velkommen til Kiev, velkommen til Hydropark.

Olias familie
Og så kommer det plutselig midt i alle fremmede ansikter plutselig tre som er uvanlige blide. Det er Olias mor og søster, og fetter Dennis. På ny kommer denne kampen der det er om å gjøre å vise alle andre at de er hjertelig velkomne, og vil bli tatt hjertelig godt i mot, og denne kampen er ingen av de tilstedeværende innstilt på å tape!

Fetter Dennis og søster Tanja Fetter Dennis og søster Tanja

Og det er heller ingen som taper den. Verken mor eller søster til Olia snakker et ord engelsk, og ingen i min familie snakker noe som helst russisk. Men Olia og jeg kan jo oversette, og Dennis fra New York oversetter som bare juling, så det er ingen som blir sittende inne med noe de skal ha sagt.

Og herer Tone og Tonje på trebenkrestaurant i Hydropark, Kiev. Og herer Tone og Tonje på trebenkrestaurant i Hydropark, Kiev.

Vi finner en koselig kafé, der inne i Hydropark. Det er Kievianerne som anbefaler den, mor og søster og Dennis, den er ypperlig. Vi bestiller øl og vin og drinker, mat har vi jo allerede spist, og så sitter vi der også, sitter der og er sammen.

Olia og mama Irina tenker gjennom hva de skal bestlle, mens jeg er bare lykkelig. Olia og mama Irina tenker gjennom hva de skal bestlle, mens jeg er bare lykkelig.

Det er ganske utrolig. Ganske så helt i overkant utrolig. Men dette er dagen akkurat som den var.

Trude og Lars tenker også på hva de skal bestille, eller på hvor lykkelige de er. Trude og Lars tenker også på hva de skal bestille, eller på hvor lykkelige de er.

Dagen sluttet med pøsregn som kan imponere en vestlending, og i stedet for metro tok vi taksi hjem. De innfødte styrte og ordnet, det var ingen sak, taxi hjem.

Trude og mor venter på at det skal bli ordnet transport hjem. Trude og mor venter på at det skal bli ordnet transport hjem.

Og så tok vi heisen opp var det til åttende etasje vi bodde, i denne leiligheten i Lesu Ukrainka, det kan ha vært nummer 32 eller 34, oppe der ved Kazbek restaurant. Der var vi hjemme ganske tidlig. Familien var trøtt, de hadde reist med fly tidlig, og hadde opplevd mye. Og det var neste dag opplevelsene virkelig skulle komme.

For neste dag skulle jeg hente den samme skjønnheten som hadde gjort meg så svimmel denne dagen, og gifte meg med henne.

 

Olia og jeg! Vi skal gifte oss! Olia og jeg! Vi skal gifte oss!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s