I dag var en vidunderlig dag for oss i Kiev. Olia og jeg våknet begge tidlig, etter en forholdsvis god natts søvn, ypperlig for min del, en del runder med barnet for hennes. Hun ville spise frokost tidlig. Min døgnrytme er innstilt på tung frokost litt utpå formiddagen, så jeg var ikke sulten. Men når den blir meg servert, er jeg ikke av veien for å spise. Det var rester fra dagen før, tykke, små russiske pannekaker, kalt bliny, og koteletter. Mett som jeg var gikk det sakte å spise. Og siden Olia etter en stund ammet barnet, og sovnet med det, kunne jeg drøye tiden med å skrive og lese om situasjonen i landet vi er i.
Siden det er påske og langfredag i vestlige land, går nyhetsstrømmen litt saktere. Men det er så mange som engasjerer seg i denne saken, viktig som den er for den geopolitiske situasjonen, at det er overveldende med informasjon. Russisk side har gitt ut to oversikter – kalt hvite bøker – over ukrainske overgrep mot fundamentale rettigheter. Den ene omhandler perioden fra november 2013 til mars 2014, og er utgitt i april 2014. Den andre dekker perioden fra april til midten av juni 2014, og er gitt ut i juli. De hvite bøkene er gitt ut av det russiske utenriksdepartementet, og er skrevet komprimert og faktabasert. Disse faktaene hadde veid tyngre om russerne hadde brukt kilder i utgivelsene sine, men skulle på den annen side være enkle å imøtegå skulle det være feil. Den ukrainske siden har gjort så mye stygt at russisk side trenger ikke lyve, men den gir selvsagt heller ikke noe balansert bilde av situasjonen. Overgrep fra regimets side før Janukovitsj forsvant, og overgrep fra opprørsregioner i Donbass blir fortiet, som også enhver russisk involvering blir det.
En annen samling med tekster som opptok meg var bloggen til dr. Dmitry Gorenburg, ved Harvard universitetet. Han ser ut til å ha en spesiell interesse for tilstanden til den russiske hæren, da særlig marinen, og viser at den slett ikke er så skremmende som NATO forsøker å gjøre den til. Tvert i mot er den preget av forfall, og av at mange av skipene er i for dårlig stand til å være operative. Det var mine ord at NATO gjør den skremmende, det var ikke poenget i Gorenburgs tekst. Han hadde også mange andre fyldige og interessante tekster og synspunkt, på bloggen sin. Jeg kom over ham gjennom Ponars Eurasia, instituttet for europeiske, russiske og asiatiske studier, ved George Wahington universitetet. Også de har en samling tekster verdt å se på. Hjemmesiden deres har ytterligere informasjon og tekstmeldinger. Nøkkelteksten var en tekst som Ponars lenket til på Twitter, om at den russiske marinen var i ferd med å kollapse. Det var å trekke Gorenburg litt langt. Kollapsen skjedde på 90-tallet, i følge ham. Nå bygger de seg opp igjen, men sakte. Interessant i disse tekstene er også at Russland får store problemer med skipsbyggingen, siden store deler av den foregår i Ukraina, og det vil ta år å bygge tilsvarende forsyninger fra Russland.
Denne formiddagen gikk imidlertid helst med til å skrive gårsdagens post. Vi lever herlig usunt her nede, fet mat, øl til alle måltid, og det gode liv så lenge barna, hunden og katten spiller på lag. Jeg kjøper alltid inn mengder med drikke, juice og vann forsvinner raskt, og da blir det øl igjen til meg, også til frokost. Jeg er av det bestemte inntrykk at familien her aldri kjøper verken juice eller vann. De tar vann fra springen gjennom et filter, og drikker ellers te. Særlig lille Tais liker godt når jeg kommer med boblevann, som hun kaller det, vann med litt kullsyre, og hun liker også godt juice.
Jeg var så vidt ferdig å spise min frokost og skrive bloggposten, da Olia ville ha en frokost til, i den tradisjonelle frokosttiden vår. Sånn i ti-elleve-tiden. Da hadde jeg nettopp pusset tenner, og ville ikke ha, enda Olia insisterte.
Hvor godt vi har det illustreres av at vi straks etter Olia hadde spist dette mellommåltidet, som det nå må kalles, så gikk vi ut for å spise businesslunsj. Først tenkte vi å ha med Ira på en usbekisk restaurant nede på Kontraktova Plosjad, den er fin med sofaer hun kan tusle på, men babusjka mente Ira fremdeles hadde rester av sykdommen hun har hatt her nede, og måtte være hjemme med henne. Slik ble det.
På veien til Kontraktova stakk vi innom basaren her i Petsjersk, området av byen vi bor i. Det var Olia som skulle ha kopiert nøkkelen til datsjaen. Det er en kar som skal bo der nå. I den lille boden til nøkkelsmeden hang flagg til Pravyj sektor, det røde og svarte fra Bandera, i tillegg til en vimpel fra Azov-bataljonen, pent pyntet med det karakteristiske nazi-lignende symbolet vi bruker. Det hang også en pyntegjenstand til å henge på veggen, laget i stilen fra andre verdenskrig, med glorifisering av hæren og soldater, og det ukrainske Slava Ukraine, Slava geroem. Med kunnskapen om at ukrainske g er vår h, altså de sier h for g, så skulle det være mulig å skjønne hva det betyr. For Slava vil vi på norsk si «heder og ære», engelsk «gloy».
I stedet for å gå på den usbekiske restauranten vi først hadde tenkt, gikk vi på Kievskij, i samme område, Kontraktova Plosjad. Den anbefales varmt. For ufattelige 48 hryvnaer for man en tre retters businesslunsj man setter sammen selv, pluss drikke. Delt på tre blir prisen latterlig, i norske kroner. Restauranten ser eksklusiv ut, det øvrige klientellet ser ut til å være businessmenn og deres kvinner. Lokalet er enormt, med mange forskjellige rom. Vi fant en plass helt for oss selv, i kjelleren.
Der hadde vi vår første romantiske middag for påsken. Det var veldig koselig, Olia hadde fiskesuppe, jeg en ostesuppe. Det var brød med fett, det går vel ikke an å kalle det annet, fett man smører på. Vi spiste lenge og vel, snakket rolig og kjærlig, vi var jo helt for oss selv i dette rommet, og hadde for en norsk femtilapp et overdådig måltid for to.
Deretter forsøkte jeg å få orden på telefonen min, jeg har jo vært uten kontakt med omverdenen i nesten en hel uke, nå, til stor frustrasjon for mor, som ikke fikk hentet ut bilen på flyplassen, der jeg hadde satt den, og som ringte og sendte sms til en telefon som ikke var på nett. Det var lørdag sist uke, den gang var jeg ikke klar over at telefonen min hadde problemer, og antok alt var greit når jeg ikke hørte noe. Det er ennå et stykke på vei før alt er i orden.
Mens jeg holdt på med dette, og sjekket nyhetene, fikk Olia endelig lest litt ingeniørfag. Det var første gang her nede. Fri fra barnet og plikter hjemme, kunne hun konsentrere seg fullt og helt. Det var deilig for henne, og hun fikk gjort mye.
Samtidig kunne jeg også oppdatere meg på nyhetene. De vestlige mediene har påskefri, men Ukraina går på for fullt, deres påske kommer senere. Og så kom jeg over denne siden fra Mashable, om at Porosjenko signerer loven som gjør visse typer russisk film og TV-show ulovlig i Ukraina. Mashable er etter hva jeg forstår en av disse nye buzzmediene, der det er om å gjøre å få klikk, så det gjelder å skrive raske artikler som får mye oppmerksomhet med lite arbeid, og det er ut i fra nettsiden litt vanskelig å forstå nøyaktig hva loven går i. At det er regelrett sensur, og at det direkte hindrer motparten å komme til orde gjennom bruk av lovgivning, kan det imidlertid ikke være tvil om.
Og det provoserer meg voldsomt. Jeg må si det. Ukraina er et delt land, og har ikke blitt mindre delt nå. Det er dem som mener Ukraina er et land for ukrainere, for ukrainsk språk og kultur, og det er en del av Europa, og ikke en del av Russland. Så er det dem som mener at Ukraina er et sammensatt land, med egne særtrekk og med språk og kultur felles med Russland, en del av den russiske verden. Det provoserer meg desto mer at min kone og hennes familie tilhører denne delen av Ukraina. De vil ikke ha den ukrainske kulturen som blir påtvunget dem. De er registrert som ukrainere, men føler seg som russere, eller begge deler, – hva er forskjellen, sier de.
Jeg har tenkt ut sammenligningen med at Skottland skal løsrive seg fra England, for å dyrke skotsk språk og kultur. Det må de kanskje få lov til, hvis de vil. Men for Ukrainas sak, så er det ikke slik at Skottland bare vil løsrive seg selv, de vil dra med seg hele England, og tvinge engelskmennene til å snakke og skrive skotsk i offentlige sammenhenger, og til å dyrke skotsk kultur og historie, særlig skotter som har drept mange engelskmenn, slik Bandera har drept russere. Det ville selvsagt være hårreisende. Og det er denne hårreisingen jeg får, når jeg ser disse vanvittige lovene det ukrainske parlamentet klubber igjennom, og kravet om at ukrainsk språk skal være det eneste offisielle i hele Ukraina. En engelskmanns syn på det skotske språket dekker godt den russiskspråkliges syn på det ukrainske, det byr ham i mot å snakke det, og han vil føle han gjør seg til eller forbedrer seg, men der engelsk og skotsk vel kan sees som dialekter av samme språk, er russisk og ukrainsk helt forskjellig. Det er mange som rett og slett ikke kan språket, og må kommunisere med egne myndigheter på et språk de ikke forstår.
Vi spiser opp, betaler, og reiser hjem. Der venter mer mat. Pannekaker satt inn med kyllingkjøtt, kål og agurk i lake. Vodka å drikke, ferien går mot slutten. Alle er glade. Lille Ira er helt frisk, energisk og fin, og med en kolossal appetitt på all mat og drikke og verden. Vi er alle sammen samlet på kjøkkenet i et lite festmåltid. Ferien går mot slutten, og det er langfredag.
I ledige øyeblikk sjekker jeg opp den siste videosnutten til Simon Ostrovsky, Vice news. Han har vært i Donbass, der regimet i Kiev blokkerer mattilførselen til innbyggerne. Det er grensekontroll som var det en statsgrense. Ukrainsk side slipper svært lite gjennom, særlig ikke mat. Den ukrainske grensevakten snakker om «tillatelser», i en setning så lang at det er umulig å oppfatte hva han mener. I hvert fall ser det ut til å være blank løgn når han påstår mat slipper gjennom. En gruppe lastebilsjåfører som også blir intervjuet, er av en annen oppfatning.
For meg er det umulig ikke å bli provosert. Og jeg tror synet på konflikten ville endret seg også hos oss i vest, om flere slike filmer hadde sluppet til hos oss. Det er sterkt å se den ene sjåføren fortelle at han ble stoppet, med begrunnelse at «man ikke skulle mate terroristene», han svarte er min 9-årige datter en terrorist? Det sier mye om hvordan Kiev ser på menneskene i Donbass, de umenneskeliggjort dem ved å kalle dem «terrorister» og «separatister». I flere kilder har jeg sett uttalelser av typen «alle normale mennesker har allerede forlatt Donbass», underforstått at de som er igjen, er det ikke så farlig med.
Ostrovsky besøker et supermarkedet i Donetsk, med tomme hyller, og matutdelingsstasjoner i de mest krigsherjede områdene, utenfor byen. Der får innbyggerne brød på rasjoneringskort, som under andre verdenskrig. De som uttaler seg, uttaler seg mot Kiev. Det er slett ikke rart, det er Kiev som skal betale pensjonene deres, og pengene uteblir. Det er også Kiev som hindrer mat i å komme inn på normal måte. Hjelpesendingene kommer for det meste fra Russland, men noen er fra EU og noen er fra oligarken, Akhmetov.
Dette vil ikke Kiev ha frem. Derfor kaller de det en informasjonskrig, og sensurerer russiske medier. Så kan de kjøre på i fred med sin versjon, at Ukraina er invadert, og at befolkningen i Donbass er separatister og terrorister. De klarer å få store deler av befolkningen på ukrainsk side med på denne versjonen, særlig befolkningen i de vestlige delene av landet. Men befolkningen i Donbass lever i en annen virkelighet. Og sånn det ser ut nå, skal det svært mye til at disse to virkelighetens blir forenet.
Det er også vanskelig å se hvordan nøden i Donbass skal gå over. Kiev ser ut til å kjøre taktikken med å lage det så vanskelig å leve i opprørsregionene, at de skal skjønne det ikke finnes noen annen utvei enn å vende tilbake til Kievs kontroll, fullt og helt. Nettopp derfor har befolkningen i Donbass stadig mindre lyst til å gjøre denne tilbakevendingen. De er dømt til en limbotilværelse, ikke en del av Ukraina, slett ingen del av Russland, og langt i fra noen uavhengighet.
En gang var de motoren i Sovjetunionens industriproduksjon. Nå er de en humanitær katastrofe.
En helt grei blogg 