Påskeaften for de rike, og de andre

Verden er ikke rettferdig. På grunn av at vi er født i Norge har vi en månedslønn folk flest i verden ikke kan drømme om, vi kan reise hvor vi vil, gjøre hva vil, vi har en stat vi kan forvente arbeider for oss, og vi kan både forvente og forlange å få oppfylt våre rettigheter. Vi er privilegerte så vi ikke skjønner det selv.

Våre dager begynner å ligne hverandre nå. Vi våkner tidlig. Jeg sjekker nyheter, og skriver ferdig bloggposten fra dagen før, mens jeg i løpet av samme tiden spiser en overdådig frokost, denne gangen bestående av salat, smørbrød fra ovnen og koteletter, og med en liter øl, siden det var lørdag.

Så var planen vi skulle gå sammen alle tre til det Olia kaller park Slavjanskij, parken ved Lavra-klosteret, og monumentene for andre vrdenskrig. Det hadde vært veldig koselig, men vi kom oss aldri av gårde. Det var barnet som skulle spise litt, så var det det ene, så det andre, og så sovnet både mor og barn, og da vi endelig skulle komme oss ut, var det fare for regn, og Olia ville etter en del om og men heller være inne.

Blant nyhetene en nyhetsfattig påskedag var en liten reportasjesnutt på ti minutter laget for et uavhengig nyhetsprosjekt kalt «The nose». Det er frilansjournalist, Francesca Ebel, som dekker flyktningesituasjonen på ukrainsk side. Det er lenge siden tallet på flyktninger rundet millionen, nok til å kalles en flyktningekatastrofe i de fleste andre konflikter i verden. Her er det imidlertid russisk side som er mest opptatt av flyktningene, siden en svært stor del av dem kommer til dem, og har en historie å fortelle som passer til deres narrativ.  Flyktningene i Ukraina får liten oppmerksomhet.

Flyktningene i reportasjen til The nose kommer for en stor del fra Debaltsevo, den siste byen som falt i opprørernes hender, det siste store slaget i krigen, etter at fredsavtalen var undertegnet. Dette slaget var spesielt også med det at befolkningen i den lille byen fikk god til å bli evakuert før bombene falt. Det ble satt opp busser, og folk kunne selv velge om de skulle til ukrainsk eller opprørernes side. Menneskelig, men ikke mer enn at disse menneskene reiste fra hjemmene sine, med de eiendelene man kunne ta med i en buss, og med håp om at ikke deres leilighet skulle være blant dem som ble bombet.

Jeg tok med det avsnittet for å vise at de som blir intervjuet på denne filmen i utganspunktet var pro Ukraina, nok til å flykte til ukrainsk side. Det er likevel en grim historie de forteller. Det er ikke bare at de ikke får penger, ikke har jobb, slike ting som kan være vanskelig å forlange fra en fattig stat i store problemer. De har også store problemer med det ukrainske byråkratiet. De får ikke registrert seg, får ikke de nødvendige dokumentene, dermed må de oppholde seg på flyktningemottakene, trygge for bomber, men en eksistens uten liv.

Det stiller de tre artiklene under til Leonid Bershedsky på Bloomberg view, i et litt annet lys. Særlig den første, om at noen og 30-åringene bygger det nye Ukraina, om lithaueren som jobber med å forenkle byråkratiet, og svarer ja på stort sett alle henvendelser, det skulle vel også være mulig å lage noen forenklinger med flyktningeregistreringen. Vanskelighetene for mediene å gjøre avtaler, og jobbe, hører til det samme problemet.

https://twitter.com/bershidsky/status/583555782253350912

Alene gikk jeg ut på gaten, med BBC Newshour på øret, en spesialutgave om valget i Nigeria. Også der er korrupsjonen omfattende, også det landet er delt, også der er nok håpet større enn realitetene gir dekning for, når det gjelder hva som er mulig å få til. Det er en gammel general som kommer til makten, etter at han med det fengende navnet Good Luck Jonathan, har hatt makten siden 1999. Før det har Nigeria Afrika-rekord i antall statskupp. Ved siden av alle de andre enorme problemene, sliter de veldig, veldig med den lave oljeprisen, og de har vanvittige Boko Haram å sloss med.

Jeg går inn på en italiensk restaurant, Prego, en dyrere enn jeg vil klare å få min kone inn i. Her må man betale over hundre hryvnaer for et måltid, opp mot 40-50 kroner hvis man vil ha drikke til, når det finnes billigere alternativ, foretrekker min kjøre kone dem. Jeg bestemmer meg for å være litt kakse. Jeg vil ha vin, ikke øl. Så jeg forsøker å bestille en liten flaske på 500 ml, som det står i menyen, men denne mengden finnes ikke. Jeg må ha glass, eller helflaske.

Så blir det helflaske. Glass er for lite, og med vin er det bedre med litt for mye enn litt for lite, noe av kosen er jo at det skal være nok, og bestiller man glass, bekymrer man seg alltid om man skal kjøpe et til. Med en flaske slipper man det problemet. Jeg skjønte at mine treningsplaner med det ville bli erstattet av andre planer, men det fikk så være. Jeg bestilte en kjøttrett i kremtet soppsaus og potetmos, ikke akkurat italiensk, heller slik vi lager oksekjøtt hjemme, men det fikk også gå. Menyen var på ukrainsk og på engelsk, i en by der så godt som samtlige snakker utelukkende russisk, og en del av byen der alle gjør det.

Jeg fikk ikke Internett til å virke med en gang, så det ble til å gjøre ting på nettbrettet der Internett ikke var nødvendig. Deriblant å lese videre i Richard Sakwas bok om krisen i Ukraina, en bok som provoserer, inspirerer og informerer meg mye om dagen. 

There were other creative ways in which Russia could be damaged, including giving Iran unrestricted access to energy markets to offset Moscow’s position, as well as the right to enrich uranium.

Denne posten vil også bli skrevet ferdig dagen etter den er postet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s