Zombier

Jeg sov dårlig i natt, noe støv i sengen eller lakenet gav meg en ekkel hoste, og jeg måtte i tillegg stadig vekk opp på toalettet gjennom natten. Og om morgenene har vi en liten klump – jeg får ikke til metaforen gullklump om vår Ira, gull er hardt og fast, mens hun er myk og veldig bevegelig, sammenligning i verdier gir heller ikke mye, jeg kunne aldri i verden brydd meg så mye om en gullklump – som styrer begivenhetene. Når hun våkner, våkner vi. Og hun våkner alltid med full bleie, klar for vask!

Det var svært gode nyheter for oss også denne dagen. Olia hadde fått Mail fra skattekontoret, hun hadde fått igjen på skatten, og ingen liten sum. Som student og spebarnsmor har ikke Olia kunnet jobbe siste året, og arbeidsmarkedet i Ukraina er tøft også for søsteren, som har fått redusert stilling. Disse pengene kommer svært godt med. I Ukraina rekker norske penger svært langt. Selv penger man får tilbake av staten fordi man har betalt dem for mye i skatt.

Kanskje var det disse pengene som gjorde at mor til Olia foreslo cognac til frokost? I hvert fall var hun i svært godt humør. Og cognac fikk jeg, sammen med en kyllingrett (bestående av 1stk kylling og rundt regnet 8 poteter, stuing og dill, til meg). Det er ukrainsk cognac her, ikke en gang fra Krim lenger, Krim blir boikottet, det var fra Kherson, helt på sørspissen. De drikker i shotglass, og shotter, som det vel må hete i skrift, alt ned på en gang – og nytt glass fylt til randen. Jeg begynte å fable med tanker om å kontakte kolleger på Facebook og foreslå 4 cognac før ti om morgenen, kombinert med en enkel kyllingrett, en kylling og åtte poteter, pluss stuing, og øl, til maten, som en god måte å starte dager i ferien på.

Etterpå var det å hvile frokost, som man ellers hviler middag. På ny var vi avhengig av søvnen til skattklumpen vår (den metaforen kan fungere, en skatt er hun), og da hun våknet av formiddagsluren, måtte vi også våkne.

Hun er i den fasen der hun lærer å gå ved å holde oss i hendene, eller liker å gå ved å holde oss i hendene. Alt etter hvordan man velger å formulere det. Hun har funnet ut at hun får mye større rekkevidde ved å få bevege så på denne måten, og blir snart utålmodig ved å sitte på gulvet. I riktig posisjon setter hun straks kursen for døren. På vårt rom har hun utforsket alt. Utenfor er hunden Mike, katten Pudrik og søskenbarnet Tais på snart seks. Mye mer spennende.

Kort sagt kan vi ikke være med henne mye inne. Vi må komme oss ut. Det skjer alltid nokså hektisk, og som regel ved at jeg ikke holder ut lenger, – vi må komme oss ut, sier jeg, og tar henne mer eller mindre med meg. Med meg vil jeg ha penger, kort, mobiltelefon, øretelefoner og badebukse, det er alt jeg kan trenge gjennom dagen, med henne vil jeg ha vann og sko. Det er viktigst. Så får Olia sørge for resten.

Olia kommer etter med et lass med dyner og tepper. I tillegg til kleskift for enhver temperaturendring. Bleier er felles bekymring, begg passer på at hun har det, etter den gang vi fant oss selv uten, og måtte kjøpe nye. Olia er også den som steller til vognen, verken hun eller moren stoler på meg i det. I Ukraina bruker de mye mer tepper og forskjellig, de bygger liksom vognen opp, alle gjør det, mens i Norge blir slekten min forundret når Olia gjør det. Det er altså ikke Olia som er uvanlig, i akkurat dette.

Målet først er den russiske skolen i Kiev. Det er den Olia og søsteren gikk på, og lille Tais snart skal begynne på. Tidligere var det mange russiske skoler i Kiev. Nå er det bare denne igjen. Trist, for ukrainsk og russisk kultur henger sammen, og man tar fra barna enorme skatter ved å la dem lese ukrainske forfattere i stedet for russiske. Mange av de store russiske forfatterne og andre kulturpersonlighetene, som Gogol, Bulgakov og Prokofiev, for å nevne bare noen få, er ukrainere eller født innenfor det området som i dag er Ukraina. De er likevel en klar del av den russiske kulturen, og av russiske tradisjoner, ikke ukrainske.

Nok om det, de begynte å snakke politikk, Olia og en gammel babusjka som var der og passet på, jeg vet ikke hvilken rolle hun hadde, men Olia kunne fortelle at hun var mot Maidan og for Putin. Det siste er jo sterkt sagt, og nødvendig for oss i Vesten å lese, vi som tror det ikke er mulig å være for Putin uten samtidig å være åndssvak. Saken er at ved å sammenligne Putin og Porosjenko, vel, la meg formulere det slik, så er russerne veldig glade over å ha Putin, og ukrainerne veldig lite glade over å ha Porosjenko. Man kan også sammenligne hva de to har fått til. Det er legitimt å være kritisk til Putin, og forståelig de fleste i Vesten er det. Men kritikken har en tendens til å gå ut av proporsjoner, og demoniseringen av ham og av Russland kommer det ingenting godt ut av.

Så fikk Irina mat, brystmelk, og sovnet pladask. Olia hadde flere ærender, og jeg ble sittende med Irina sovende i vognen. Da hentet jeg frem mobilen, med en artig bok fra 1926, beretningen fra en ukrainsk anarkist som kjempet i revolusjonen i 1917 og 1918. Jeg har bare kommet til de første få kapitlene. I en bok som virker å være mer sjarmerende, enn opplysende. Forfatteren er glødende, glødende anarkist, langt over grensene for det naive, og begivenhetene han deltar i ser ut til å være svært lokale. Men jeg merker meg at han ikke setter noe skille mellom Ukraina og Russland, det er russisk revolusjon også for ham (om enn han i forordet beklager at han ikke kan gi ut verket på ukrainsk).

Irina sov så godt og verken Olia eller jeg var riktig sikre på hva vi ville gjøre denne dagen. Det var for kaldt til å reise til stranden, for sent å egentlig reise andre steder, og det endte opp med at Olia skulle gjøre unna mer handling, mens jeg skulle ta lille Ira.

Det er nå vi begynner å nærme oss tittelen på denne posten. Heller ikke alene var jeg sikker på hva jeg ville, hvor jeg ville. Vi gikk hjem, alltid til fots, når det er bare jeg, og Irina fikk seg litt mat, og skiftet bleie. Hun ble også kledd skikkelig for kvelden, takk til mama Irina.

Så var det ut igjen, og nå begynte det å bli tøft. Irina ville ikke sove, jeg ville. Hun satt blid og fornøyd, oppreist i vognen, og observerte Kievs travle byliv der jeg trillet henne rundt. Jeg spiste en matbit, trillet til en lekeplass der det også er treningsapparater. Orket ikke trene, det gjorde Irina. Hun gikk omkring, så lenge jeg holdt henne, og var nysgjerrig på alle apparater jeg tok henne til.

Vanligvis prøver jeg være ute i hvert fall til ti. Denne kvelden gikk det ikke. Litt over halv var jeg hjemme, 2135. Det lå Olia. – Vet du hvor lenge jeg har ligget? spurte hun. – Et nanosekund.

Vi skiftet bleie, ramlet i seng. Jeg forsøkte å få bort lakenet som hadde gitt meg så mye støv natten i forveien, la bare på dynen til Irina i stedet, sov på den. Mor til Olia hadde kokt mais til oss, også hun var sliten, derfor enkelt.

– Vi sover, sa jeg. My spim. Zombier var vi, og i søvn.

Vinterferie med Irina

En liten pause i dag fra dystre bloggposter om situasjonen i Ukraina. Våpenhvilen som skulle inntreffe ved midnatt lørdag til søndag, er mer enn shaky, akkurat som det var ventet. De ukrainske styrkene som er omringet i byen Dubaltsevo vil ikke overlate byen til opprørerne, eller innrømme at de er omringet, eller forlate byen uten våpen og utstyr. Opprørerne vil ikke la dem slippe ut, og krever at byen blir overlatt til dem. I dag ved midnatt skulle tunge våpen trekkes tilbake til en buffersone. De ukrainske styrkene må da trekke våpnene gjennom en opprørssone, opprørerne må trekke unna våpen som er med og sikrer at Debaltsevo er omringet. Så avtalen vil her ikke bli overholdt. Tvert i mot, så vil opprørerne bombe og skyte og herje på til byen er deres. Og man vil meget raskt ende inn i en ny runde med eskalering, ny runde med gjensidige beskyldninger, ny runde med å gjøre det alt sammen verre. I dag skal jeg skrive om noe annet.

Vi har vinterferie nå. Det er flere grunner til at vi ikke reiser ned til Kiev. Situasjonen i Ukraina er ikke den viktigste, selv om vi nå for første gang er oppriktig engstelige for hva som skjer der nede, at det kan begynne å bli farlig eller ubehagelig også for fredelige oss. Vi har ikke noe lyst å være i et land der det blir unntakstilstand, som Porosjenko har truet med, om våpenhvilen ikke holder, som den står i fare for ikke å gjøre. Sannsynligvis vil det være helt trygt utenfor krigsområdene. Men når vi reiser med et lite barn, så vil vi være enda mer forsiktige, enn ellers, naturlig nok.

Hovedgrunnen til at vi ikke reiser er imidlertid at lille Irina ennå ikke har fått passet sitt, og at Olia er opptatt med studiene sine. Det første kunne vi ordnet, bare ved å bestille et pass, men nå var det så mye som gjorde det tungvint, at vi lot det være. Det er gode utsikter til at vi kan reise ned for lange og gode perioder, senere i år. Forhåpentligvis er også situasjonen i Ukraina mer avklart, da, slik at vi kan reise trygt.

Nå har vi altså vinterferien i Norge. Det hadde vi også i fjor, da ferien falt sammen med uken etter at Janukovitsj forsvant, OL i Sotsji sluttet, og Russland startet prosessen med å overta Krim. Det var mye å følge med på, da også. Hva som har skjedd det året er ganske utrolig. Vi var pessimistiske da det stod på som verst i fjor, og delte ikke euforien som fulgte med Maidan-bevegelsen, men vi kunne ikke i våre villeste fantasier forestille oss at det skulle bli så ille som det har blitt. Full krig i Donbass, full skjæring mellom Ukraina og Russland, krise i forholdet mellom Russland og Vesten, og særlig Russland og USA, og et Ukraina som står i alvorlig fare for å rakne, politisk, økonomisk og geografisk. Det er virkelig ikke til å tro.

I kontrast til dette står familielykken Olia og jeg opplever med vårt lille barn. Nå som jeg har vinterferie, kan jeg være hjemme med det hele dagen. Starten på ferien har også falt sammen med noen litt sjeldne solskinnsdager. Hver dag har vi gått ut på lange turer. Lørdag var det Irina, Olia og jeg, i går på søndag var det mor som ble med Irina og meg, og i dag gikk jeg lang tur med Irina alene.

Jeg tenkte på det, i dag, mens jeg gikk, langt oppe i Melshei, der jeg hadde kommet meg til fots, siden vi ikke har bil, at det første året i det første barnets liv, det er det lykkeligste i en manns liv. Jeg har riktignok tenkt slik mange ganger tidligere også, overbevist om at ganske mange perioder er den lykkeligste, men det er noe med at man står der på høyden av lykken, livets mål, man har et barn, og det er så skjønt og vakkert. Barnet vokser jo så raskt også, det er hele tiden noen nye triks, alltid noe nytt å glede seg over. Vår lille Irina har begynt å spise lite grann, med appetitt som sin far og sin mor, hun spiser rømme som om det var iskrem, og har små problemer med å sette til livs en halv, liten banan, en kraftig appelsinbåt, en hermetisk pære, hva det måtte være. Hun får jo morsmelk hele tiden også, og ser ut som en reklame for barnemat, god og trinn.

Det følger noen fordeler med ikke å ha bil, tenkte jeg også i dag. Man får et annet forhold til avstander. Det er bare å gå, man kommer seg frem, det er ikke så langt som man innbiller seg. Lørdag gikk Olia og jeg til Sandnes Ullvare, fabrikkutsalget på Foss Eikeland. Det var aldri en distanse jeg forestilte meg som gangavstand, den gang jeg vokste opp her, og vi hadde vil. Det var knapt aktuelt å sykle. Skulle vi gå tur i dette området, kjørte vi alltid bort først. Med Olia gikk vi, ned Elgveien til endene ved Stokkalandsvannet, langs den gamle Ålgårdsbanen, og altså til vi kom til Ullvaren. Underveis fikk lille Ira en velfortjent matpause ved mors bryst, det var bare Olia og jeg som ikke hadde niste med oss.

Etter at Olia hadde kost seg og handlet garn, alltid på tilbud, så fikk jeg henne med på å ta lengste veien hjem, rundt fjellet. Der gikk vi og tuslet, så på trærne og koste oss. Olia så riktignok mer på garnet hun hadde kjøpt, enn på trærne jeg viste henne, og hadde lært navnet på både på norsk og russisk. Hun plukket med seg noe Einer å ha med hjem, til pynt. Lille Ira lå fornøyd i vognen, sov av og til, fulgte med, av og til.

På et tidspunkt skar vi til venstre, med mål å gå over hele Stokkalandsfjellet. Det ble ganske interessant, med stor barnevogn, og greier. Det var ingen grusvei å gå, men skikkelig skogssti, med store steiner og stokker i veien, søle og surpe, eller sorpe, som vi sier i Rogaland, skikkelig vogging for Ira. Der sovnet hun. Olia tuslet ved siden av, og lurte på når vi var hjemme – men blomstret opp, da vi kom til toppen, og fikk se husene på andre siden. Da var det hun som viste meg, sånn har de bygget der, sånn har de bygget der, like ivrig som jeg var, da jeg viste henne trærne.

Søndagen skulle vi ut med mor. Vanligvis går det sakte med oss, søndagsmorgener, men denne morgenen var vi plutselig klar, og måtte egentlig komme oss ut. Stakkars mor som ville bake fastelavensboller og lage kakao først, hun kom rent på etterskudd. For oss var det ikke noe problem, vi gikk bare litt på egen hånd, til å begynne med, Irina og jeg. Det var ned med sykkelstien langs Stokkalandsvannet, innover langs småelven mot Tronsholen hagesenter, videre til Høyland kirke, og enda videre til Melshei-veien, og oppover den, før mor tok oss igjen. Det var bare en liten kilometer å kjøre før SI-hytta.

Derfra var det å gå, Irina i vognen, mor og jeg til å skyve. Til å begynne med var lille Ira litt grinete, hun var vekket fra søvnen sin, da vi tok henne fra vognen fra bilen, og vi var ikke sikre på om hun ville sitte og se litt, eller ligge og sove mer. Ved hver stopp for å se til Irina, stjal jeg meg til en rast og en skive, med mor på tur er det alltid niste.

Til slutt sovnet veslemor, og mor og jeg kunne gå for alvor. Jeg vet at Ira liker at det rister og vogger litt i vognen, så jeg foreslo en litt mer ujevn sti enn grusveien vi gikk på. – Det er for sølete, sa mor. – Dessuten ligger et tre i veien.

Sant nok. Ingenting skulle bli noen hindring for oss senere. Jeg har mine prinsipper på tur og i livet, i valget mellom to veier, velg alltid den lengste, velg alltid den mest ukjente, velg alltid den som inneholder noe nytt og spennende. Slik får du oppleve mye på turen og i livet. Slik fikk jeg reist mye i Russland og Ukraina, lært meg språket, og giftet meg med min kone, Olia.

På turen vår i Melshei førte det til at vi gikk til Arboretet. Går man en runde, gjelder det alltid å gjøre runden lengst mulig, alltid lengste vei, så snart man kutter svingen går man tilbake mot kjent terreng. Vi gikk til Arboretet. På et tidspunkt gikk vi til venstre, altså rundt Pålsberget, som det stod på et skilt at det het. Her kom vi på skikkelig sølevei, steiner, røtter – og et tre i veien. Langt verre enn det lille treet som hadde vært på den veien jeg først foreslo. Vi fotograferte litt og somlet litt, så kom det et par, der mannen hjalp meg å løfte vognen over. Irina sov som en stein.

Så var vi inne på selve Arboretet. Der har vi vært nylig, søndagen før, så derfra var det bare å komme seg vekk. Den veien går rundt det som heter Skogaberget, jeg sjekket det nå på det allvitende nettet, dette er ikke sånn jeg har i hodet, for oss er dette «fjellet vi rastet på en gang tidligere». Jeg hadde en anelse om at det gikk en vei rundt, det måtte jo gjøre det, noe annet ville være helt ulogisk. Min mor har en litt annen innstilling. Hun er alltid rede til å gå tilbake samme vei.

Jeg blir alltid litt ivrig og går fort, når det er litt usikkert hvor veien går, og hva som er rundt neste sving. Jeg vil alltid opp på høyder og orientere meg (det ledet til noen morsomme episoder for årevis siden i militæret, da jeg som lagfører for en liten tropp også tok troppen opp og ned høyder, «for å orientere meg», lite populært, både for troppen og befalet vårt, som mente vi måtte «spare krefter»). På et tidspunkt gikk vi opp en vei, jeg mener det heter «Myklebust» der, gården som ligger der, men med barnevogn våget vi ikke å gå gjennom gården, og risikere å måtte krysse gjerder og mark. Der ble det å feige ut. Med bæremeis eller lettere vogn – ikke snakk, vi hadde fortsatt.

Det var ikke så farlig vi måtte snu. Det ble vel så spennende veien vi gikk. Under Skogaberget havnet vi på feil sti, og måtte løfte vognen opp ei grøft, og vingle den gjennom en liten mark, før vi havnet på den riktige. Deretter var det grusvei så å si helt inn. Noe av veien gikk langs nytt terreng, steder vi ikke hadde vært eller ikke husket – alltid bra.

Nå var det også på tide å finne rasteplass. Akkurat det ble ikke helt vellykket. Jeg visste godt at det riktige ville være å forlate stien, og gå bort til berget med utsikten, det som er forlengelsen av Skogaberget. Men den strekningen går over en litt for lang og litt for ujevn mark for stor vogn, det ville ikke bare være unødvendig tungvint, men også dumt. Vi fortsatte.

Og fortsatte og fortsatte og fortsatte. Til slutt var vi tilbake ved hovedveien. Mor mente sågar vi var tilbake til bilen. Det var vi ikke. I panikk slo vi inn til venstre, for å unngå hovedveien – og med det var vi snart tilbake på grusveien, der vi hadde begynt. Vi endte til og med opp på den stien jeg hadde foreslått i starten, men som mor hadde avvist, «fordi den var for sølete og fordi det lå et tre i den». Nå merket vi den ikke engang.

Rasten måtte vi ta med bilen. Det var ikke mulig å finne sted med solskinn, og sted å sitte, ellers. Solen står lavt nå på vinteren, den skinner ikke over trærne. Akkurat det var en liten nedtur, men ikke verre enn at hjembakte boller og kakao smakte meget godt!

Kjekt denne rasten at også lille Ira kunne være med å spise!

Dagens tur var en slags sjarmøretappe i forhold til de to turene der jeg hadde selskap av andre enn Irina. Jeg tok på ny ut ned langs Stokkalandsvannet, opp mot hagesenteret, videre mot kirken, og opp Melshei-veien. Nå kunne jeg imidlertid gå skogsstien, ettersom jeg ikke var avhengig av å kunne bli sett av mor som skulle hente meg i bil. Det var her, langs stien, jeg tenkte hvor lykkelig man er, som barnefar, og hvor vakker og viktig naturen er. Det er balsam, friske trær og gress og lyng, steiner og stille og rennende vann. Det hjelper, det gleder.

Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk helt opp til Melshei, og vel så det. Jeg gikk opp dit der mor og jeg dagen før i panikk hadde tatt til venstre, nå gjorde jeg det samme – og straks videre enn ny vei vi ikke hadde gått før. Den ledet meg nedover mot Bråstein. Jeg hadde min små raster, her og der, jeg hadde med brødskiver og boller, og litt sjokolade og solbærtoddy. Den store rasten, der jeg satte fra meg vognen, og drakk rikelig med toddy, den fikk jeg imidlertid ikke tatt før jeg var dypt nede i bebyggelsen langs Bråstein. På ny var problemet å finne et sted der solen nådde frem, over trærne.

En liten, artig episode oppsto, der jeg satt på en knaus og spiste, noen meter bortenfor grusstien, der vognen stod. Jeg hørte på Podcast, In our time, fra BBC, et spennende program om den kinesiske mur, etter først å ha fått litt påfyll om for meg ganske ukjente skotske massakre (Glencoe), indiske oppstander (det i 1857, kuler smurt inn med grisefett, har man kanskje hørt om) og Zuluenes vekst og fall, der mens britene var i kontakt med dem. Så kom det en syklist travelt syklende, han var på trening. Jeg så at det ikke ville bli noe problem med vognen, den stod på toppen av en bratt bakke, så han ville ikke komme mot den i full fart. Det gjorde han ikke. Men han ble temmelig overrasket da han plutselig så en vogn i veien, og ingen eier i sikte. Han tok seg en pause for å se oppi, og så der et vakkert barn, vår kjære Ira, som sov trygt og godt. Jeg måtte rope til ham, fortelle ham det er mitt barn og min vogn, jeg har kontroll, så kunne han sykle videre uten å ha dette å tenke på, om han kanskje burde melde fra det stod en forlatt vogn med et barn på veien, heller det enn å fortsette treningsrunden.

Mens hun lå stille våknet Ira opp. Jeg løftet henne, og viste henne verden, som jeg kaller det. Alt er jo nytt og spennende for henne, trær og greier, Bråstein. Så nye syn, og så nytt lys, så mye annerledes enn det pleier være hjemme. Jeg hadde med appelsin å gi henne, men jeg våget ikke. Flere kilometer hjemmefra, og uten bil, tok jeg ikke sjansen på en lengre pause, skulle det bli krise og behov for morsmelk. Det ble det.

Så nå ble det å finne korteste vei hjem. Den gikk over noen litt tvilsomme stier, og det som kanskje kunne være en bakgård til noen. Men det var force majoure, Ira mira gråt litt, det hastet. Vanlige hensyn var ikke å ta.

Jeg droppet til og med å stikke innom butikken, og kjøpe smør, som jeg hadde planlagt. Det hjalp, da sovnet hun. Og sov hele veien hjem.

På terrassen spiste vi appelsinen vi hadde med til henne.

Høstferie

I fjor en eller annen gang kjøpte min kjære Olia det som var av laks på tilbud et eller annet sted. Det var sikkert tusen kroner i laks, til 40 – 50 kroner kiloen eller noe sånt. Hun kom hjem, med laksen tungt i en pose, og så la hun bare laksen rett i fryseren i den samme posen som den kom i. Det var to laks i samme pose, de ble frosset sammen, og dermed var det ikke så fristende å ta dem opp og spise dem noen gang. De har blitt liggende. Sammen med alt det andre vi har kjøpt på tilbud.

I dag var det på tide. Jeg syklet hjem fra jobb, en uke høstferie, der vi ikke kommer til å reise noe sted, fordi jeg skal på scenen på Sandnes brygge torsdag, og Olia har sine studier å passe på. Jeg tenkte kanskje å ta en svipptur et sted, en liten kortferie, til Tonje i Martin eller et sted i Norge, eller noe annet artig. Vi begynner å få råd til det nå.

Men når høstferien begynte å nærme seg, er det akkurat hjemme jeg vil være. Det skal bli godt å komme i balanse, bruke tid på det man vil, lese og skrive. Jeg har jo mitt leseprogram med Tsjekhov og Dostojevskij som er på etterskud. Jeg har dessuten bestilt CD-plater igjen, og det skikkelig, hele ring-syklusen til Wagner. Den gleder jeg meg til å høre.

Så jeg syklet hjem i stygt vær, men i godt humør. Jeg svingte innom Mega, kjøpte ytterligere litt luksusmat (det meste gått ut på dato, alt på tilbud), syklet hjem.

Etter en stund kom også Olia hjem, alltid full av historier, eller denne gangen av en historie, fra en opplevelse på universitetet. Ut fra den sprang mange betraktninger og vurderinger. Hun slet seg helt ut på å fortelle dem, og oppleve den, så hun mer eller mindre sovnet.

Dermed ble jeg satt til å ta meg av huset, og lage maten. Dessverre var vannet skrudd av, noe jeg oppdaget i det jeg skulle sette på potetene. Så fikk det bli bakte poteter. Bakt laks, bakte grønnsaker, alt bakt, alt rett inn i ovnen. Etter tre kvarter hadde jeg fått nok, og vekket Olia. Jeg hadde en oppskrift jeg sånn cirka fulgte, det gjaldt å blande sennep og honning, det gjorde jeg. Men jeg smurte ikke inn laksen med blandingen, sånn det stod i oppskriften man skulle, og i tillegg ha krydder på. Jeg hadde blandingen til å smøre på etterpå, som en dressing.

Vi hadde også vin. Olia bestemte seg plutselig for å rydde hele huset, som hun plutselig kan gjøre. Jeg har gjort mitt med den veldige matlagingen. Det blir laks i morgen også, den andre, som nå ligger nede i kjølerommet. Vinen skal drikkes opp i kveld. Jeg har funnet frem litt Mozart å spille fra nettet. Det syder og koker behagelig i hodet. Høstferien er i gang. Den skal leves langsomt.

Hydropark en lørdagskveld

Det er kveld. Jeg har nettopp gjort unna en lang treningsøkt. Lang, fordi jeg begynner å bli sliten etter hvert, og den startet i smått vodkarus. Mama Irina holder som vanlig sin hånd over meg. Det var brunsj, som Mor kaller det, frokost og lunsj i ett. Den besto av grovt brød med fett. Jada, rent fett, skåret bort av kjøtt som skal stekes. I tillegg kom en solid porsjon borsjtsj, eller kanskje skal vi ikke kalle alle suppene borsjtsj her nede, suppe med kalkunkjøtt, kan man si. Det var førsteretten. Etterpå kom poteter, bacon, sprøtt kjøtt og en omfangsrik salat. Delikatesse. Til å drikke var først vodka, så vin. Veldig greit.

En stund etter dette gikk jeg ut for min daglige vandring, til Hydropark. Det tar en time å komme seg dit til fots, og jeg går alltid til fots. Så gjorde jeg mine firehundre repetisjoner i forskjellige apparater, etter først å ha badet litt, forresten, og så gikk jeg bort til nærmeste teltkafé og kjøpte en øl.

Her sitter jeg. De spiller teknodisko fra høytalerne. Hydropark er jallaferie. Her får man alt man er på jakt etter i Syden. En mann brøler, han har hoppet i strikk like ved. Det er folk overalt, mange beveger seg, det går strømmer hit og dit. Øl blir solgt i plastglass, koster under tieren, og ingen vil reagere om du tar den med deg.

Første gang jeg var i Kiev ble jeg frarådet Hydropark. Det var en språkskole, og der er man jo litt kulturelle. Her er bermen.

Det er ikke bare denne kaféen som spiller dunk-dunk musikk. Går man opp i nærheten av metrostoppet her, så er det lydkrig. Det er karaoke og dans, gamle sovjetrussiske svisker, sentralasiatisk pasjonsmusikk, og altså moderne, vestlig søppelmusikk.

Alle vil selge deg kebab. Her er mye mat som kanskje ikke vil ta livet av deg, men nok vil gi deg et maveonde.

Men det er jo litt også. Av og til har jeg en følelse av at vi dannede og opplyste taper kampen om å ha det ordentlig moro.

Her i Hydropark er det bare å ta på deg de enkleste klærne du har. Kjøp en øl, og gi deg hen.

Liten rundtur med Olia, to restaurantbesøk og en misset russisk prazdnik

Som jeg sa da de skjenket i vodka til meg: for to dager siden var det bryllupsdagen vår, i går var det grunnlovsdagen deres, i dag er det lørdag, kom igjen!

Det over skrev jeg inn da festen var ferdig. Her er det som ledet frem til den.

Olia likte godt dette vinduet, der det både var en rolig anmodning om å forlate Ukraina, og et langt fra rolig skrik fra Munch.

I dag ville endelig Olia bli med meg på den lille rundturen jeg pleier å gjøre. Nå for tiden går den til Hydropark, hvor jeg trener i det fantastiske treningsanlegget, og så hjem igjen, som regel med noen avstikkere og omveier til eller fra. Det blir kjedelig å gå samme vei hver gang. Hittil har Olia vært opptatt med noen dataprogram hun ville kjøpe, en telefon hun ville fikse, en datsja å reparere, matematikk å lese, en mor å lese, listen stopper ikke, heller ikke Olia.

Men i dag ville hun bli med meg. Det var jo veldig kjekt. Vi er litt romantiske, særlig i Kiev, hvor alle gater og steder vi har vært liksom blir «våre». – Husker du da vi var her sist, spør vi, der vi går hånd i hånd. Denne dagen gikk vi nedover en av sidegatene til Moskovskaja ulitsa (som er den store tverrgaten som krysser Lesu Ukrainka ved Petsjersk metrostopp, Lesu Ukrainka er gaten vi bor i, Petsjersk er navnet på området). Gaten er ikke mye brukt, bortsett fra av bilene, for det er ikke butikker der og det er et lite stykke før man kommer til Lavraskaja. Det er en praktgate på høydene ved Dnjepr. Her er er det gamle, ærverdige klosteret Lavra (som betyr laurbær), et av de aller første i den russisk ortodokse kirke.

Planen min var å få spist lunsj et sted, helst pizza. Mitt sted er Al Forno, nede i sentrum, men Olia synes dette er for dyrt, og går aldri med på det. Vi gikk derfor og surret litt på jakt etter et spisested. Eller, jakt og jakt, jeg hadde jo Patrick i tankene, stedet der jeg hadde vært dagen før, men ikke fått min businesslunsj, fordi det var Ukrainas grunnlovsdag. Nå var det lørdag, og heller ingen businesslunsj (som bare selges hverdager), men vi kunne jo se om de hadde noe annet. Og det hadde de: pizza. Slik fikk jeg pizzaen jeg ønsket meg, slett ikke verst, til 89 hryvnaer, og vi kjøpte også hver vår øl, hvor jeg som vanlig drakk begge.

Olia leser differensialligninger overalt.[/Caption]

Etterpå gikk vi bort til Arsenalnaja metrostopp, og tok banen til Hydropark. Der gikk jeg til treningsanlegget, mens Olia hadde et ærende på Petrovka, det store bokmarkedet nord i byen. Hun hadde noen matematikkprogram på data hun måtte ordne med. Så hun satte seg på metroen igjen, i motsatt retning. Jeg sa at jeg blir her en stund, hvis hun ville komme tilbake, det hadde jo vært kjekt om hun kom tilbake, men hun var ikke sikker på hvordan det ville bli. Vi ble enige om å se det an. Var hun der ikke når jeg var ferdig med å trene, så fikset jeg meg hjem selv, med min vanlige, 5 km lange spasertur.

På treningsanlegget.

Halvveis har jeg alltid en badepause i elven. Jeg stuper fra den provisoriske broen de har satt opp mens de ordner den skikkelige, og svømmer litt nedover strømmen. Denne gangen var jeg spent på om Olia var her, og så etter henne, uten å finne henne. «Hun har nok gått hjem», tenkte jeg, stupte, og svømte nedover strømmen som vanlig. Ofte kaver jeg litt motstrøms, for å forlenge badeseansen, jeg har – litt skuffet – lagt merke til at jeg svømmer omtrent akkurat så fort som denne lille sideelven av Dnjepr renner.

Jeg skal liksom fotografere hester.

Så hører jeg noen rope på meg. Det er Olia. Hun er slett ikke gått hjem. Hun er her og bader, vakker i bikini. Strålende av lykke bader vi litt sammen. Det er jeg som er lykkelig, og hun som stråler, kan man si. For henne var det jo ikke så overraskende at jeg fremdeles var her i Hydropark. Og det er hun av oss som har skjønnhet å stråle ut.

Olia fotograferer hester.

Etter badingen (og lykkeutstråling), har jeg halvdelen igjen av mitt treningsprogram. Jeg gjennomfører det så fort jeg kan, og orker – mens Olia sitter på en benk og leser differensialligninger. Hun tillater seg selv ikke mye dødtid.

Vel trent og godt belest er vi glade og fornøyde. Olia snakket om et godt tilbud på pizza hun hadde sett, 65 hryvnaer, inkludert øl, like her borte. Dette skiltet hadde jeg også lagt merke til. Så dit gikk vi.

Vi venter på pizza og øl.

Stedet het noe med BBQ i navnet, og lå i Hydropark. Musikken var satt på så høyt, at det ville passet i et diskotek, som stedet strengt tatt så ut til å være, med dansegulv i sentrum, og baren, en forhøyet miksepult for diskjockeyen, og sofaer i skinn rundt. Det var ingen andre enn Olia og jeg til stede av gjester, så den dundrende musikken virket noe upassende. Vi bad dem skru den ned, noe de gjorde.

Jeg forventet på dette stedet en noe daff pizza, noe plastgreier, dårligere enn mat folk kaster, fordi den har gått ut på dato. Men pizzaen var helt skikkelig. Den stod ikke noe tilbake for den vi hadde fått på Patrick’s pub, tidligere på dagen. Tynn og fin, var den, nystekt i skikkelig ovn. Olia og jeg kjøpte hver vår pakke av dette tilbudet, pizza og øl, begge ørene var som vanlig til meg. Det eneste å utsette var at ølet var svart. Sommerøl skal være lyst. Så hvorfor de forvirret oss med dette svarte ølet, skjønner jeg ikke. Kanskje var det billigere.

Etter dobbeltrunden med pizza og øl, kjøpte vi like godt en til. Det var jo så billig og godt. Serveringsdamene lurte på om jeg ville vente på ølet. Vi hadde jo to udrukkede. Jeg så ingen grunn til det. Vi var jo på fest.

Jeg har fått øl.

Mette og lykkelige gikk vi hjem etterpå. Det var metro til Arsenalnaja, og raskeste vei hjem, langs Moskovskaja. Denne raskeste veien tar sin halvtime, så det var blitt ganske sent da vi kom frem.

Og der hjemme fant vi alt disket opp til en ny fest. Moren og søsteren ventende svært sultne, tørste og utålmodige på oss. Hvor har dere vært, hvor har dere vært, var spørsmålene, Olia hadde ikke med seg telefon, så de kunne ikke ringe oss. Vi forklarte hvor vi hadde det vært, vi hadde jo hatt det veldig godt, og ante ingenting om denne ekstra festen, som vi allikevel satte stor pris på. Vi var jo allerede på forhånd i godt humør.

Men vi var alvorlig mette. Den tredje pizzaen var i overkant, og her var det disket full russisk prazdnik. Vi skålte i vodka og sjampanskoje, det var øl og vin, moren holdt en flott skåltale over mitt og Olias ekteskap, om at det var kjekt det var, og måtte det vare, og måtte alle være lykkelige, og slike vakre ting. Med litt vodka og noen timer til hjelp, går det også an å få ned litt av den overdådige maten som er servert. Jeg husker ikke hvor lenge vi holdt på, men det spiller heller ingen rolle.

Pølsegrilltur på Hellestø

Det er en uvanlig tidlig påske i en uvanlig kald mars, men det er også et uvanlig fint vær. I dag hadde vi den tradisjonelle påskegrillturen, men denne gangen var det bare Tone og ungene, og Olia og jeg som var med.

Gresset er så tørt, at det skal være mulig å få fyr på det gjennom et forstørrelsesglass.

Det var et eksempel på hvordan manglende planlegging og løse avtaler av og til kan være det beste. Det var snakk om grilltur på bursdagen til Sofie og Anders, fredag, og i går kveld sendte Tone en melding om at hun kom til å dra. Jeg svarte det var ok, Hellestø, vi reiser når det passer oss. Det er ikke alltid så lett å beregne Olia.

Ikke et ord om klokkeslett ble nevnt.

Jeg har med kamerastativet, og setter på selvutløseren. Olia pynter på motivet med to pølser.

Det er lite vann i sjøen, så det skal være godt håp om å komme seg ut til de ytterste knausene.

Olia og jeg står alltid opp tidlig. Denne gangen stod vi ekstra tidlig opp, gjorde ikke en gang forsøk på å late oss gjennom morgenen, for jeg måtte ut og fylle bensin. Da kjøpte jeg også brød. Så hadde vi en god frokost. Etterpå hadde vi en ganske lang og ganske lat formiddag, der tiden bare gikk.

Ved et tidspunkt ble det på tide å reise. Jeg pakket sekken, sånn noenlunde, vi satte oss i bilen og kjørte. Vi måtte innom REMA og handle grillpølser, og annet vi trengte, og jeg ville også plukke opp brensel langs veien. Det var ganske gøy, det ble mer ekte slik. Det var heller ikke særlig vanskelig, tørt som det har vært.

 

Så kjørte vi ut til Hellestø, via en liten omvei, både for å finne brensel, og for å få en fin innkjøring til den fine stranden. Klokken cirka 1320 var vi der, eller kanskje var det 1220, sikkert var det det. Uansett var Tone der også. Akkurat samtidig. Det har vi aldri noensinne klart, ikke så lenge vi har reist flere familier, og aldri så mye vi har planlagt avreisetidspunkt og sendt tekstmeldinger og ringt for å få det til. Så viser det seg altså at det beste er bare å reise når det passer oss, så blir det samtidig av seg selv.

For en gang skyld hadde Olia og jeg med oss gode, ferske pølser. Det ble også et kjekt bål. Både den råtne veden jeg hadde funnet og den gode veden Tone hadde kjøpt brant godt. Det skulle da også bare mangle at vi fikk det til, knusktørt som det har vært i det siste.

 Etter å ha spist og snakket var det tid for en liten utflukt. Også i sjøen var det uvanlig lite vann, det var mulig å komme seg ut til et skjær i hvert fall ikke jeg kan huske det har vært mulig å komme til tørrskodd. Det har i hvert fall ikke vært vanlig. Hvis ikke hadde vi vel vært der hver gang, kjekt som det er å hoppe fra stein til stein og holme til holme i vannet. Noen spektakulære bilder fikk vi også tatt. De blir lastet opp med iPad, etter å ha fått dem gjennom billedstrøm og iCloud fra iPhone. Det er så teknisk, så teknisk.

Vi kom hjem litt utpå ettermiddagen. Det er første gang vi har reist med denne konstellasjonen, Tone og jeg, men det var hyggelig det også. Det er vel første gang vi barna viser at vi klarer oss alene, første gang ikke far eller mor er med. Sånn er det når mor reiser til Slovakia i påsken. Da må vi selv ordne opp her hjemme.

På vei hjem, Olia og Sara, Andreas og Tone.

Under er enda flere bilder i en post som nok ble litt rotete. Det dreier seg stort sett om Tone, som også vil ut til steinene litt langt uti sjøen, og som ikke helt lett kommer opp knausen Andreas har vist vei på etterpå.

God påske!

Folkens! Det er påskeferie igjen. Høytiden som flytter seg fra år til år, første søndag etter første fullmåne etter 21. mars, datoen fastsatt for vårjevndøgn. Søndag som kommer er det palmesøndag og fullmåne, søndagen er det påskedag, fra nå av er det ferie.

Og det gjør så godt, så godt. Olia og jeg skulle gjerne reist til Kiev igjen. Det var så kjekt sist gang, og det ville blitt kjekt og godt igjen, men først ville vi ikke slite ut moren til Olia for mye, siden ble billettene for dyre og upraktiske. Jeg har litt underskudd på Kiev, jeg lengter ned igjen.

Men det skal bli bra på Ganddal og omegn også. Vi har kjøpt inn mat så det ikke er plass i fryseren, kjøleskapet er fullt og kjølerommet under press, det er kappløp med tiden å spise den opp før den går ut på dato. Det blir kalkun, spekemat og sikkert pinnekjøtt (vi kjøpte jo for mye til jul også, det er ikke mulig å spise opp alt, noe må utsettes), det blir overdådig.

Det venter også turer i nærområdet og fjernere områder. Vi har bil noen av dagene. Mor reiser til Tonje og Espen i Slovakia, og lar bilen stå hos oss. Erfaringsmessig er det vanskelig å få Olia ut på tur, hun liker å være hjemme og ha det behagelig, mine overtalingskunster strekker ikke alltid til. Jeg er i hvert fall innstilt på å utnytte finværet som er meldt, og ville utnyttet ethvert vær, for det finnes verken dårlig vær eller klær, kropper liker friluft.

Og det er kandidatturnering i sjakk. Tiden farer godt med oss som er interessert i det nobleste av spill. Det er en fantastisk turnering, det har knapt vært uinteressante parti, og dekningen er slik man for få år siden ikke engang kunne drømme om. Her er live-kommentatorer, live-kamera, og nettsider som følger med computeranalyse, det er alt man kan be om. Man får dramatikken direkte, og man får den formidlet så man kan forstå den. Jeg vil være nokså opptatt fra 1500 – 2000 hver dag det er runde, det betaler seg å gå helhjertet inn for ting. Og med sjakken er det ikke så farlig om man går glipp av noen minutter eller timer av dramatikken, det er ikke som en fotballkamp der man må sitte limt til skjermen og alle må være stille halvannen time, pluss for- og etterarbeid, er det andre ting, kan sjakken vente til man har tid til den.

Andre ting jeg skal gjøre er å studere litt matematikk og jobbe litt med en artikkel til klassisk forum. Det er mer tid enn plikter, det er plikter som gir glede, det er stort sett fritid.

Det er god påske!

Siste dag i Kiev for denne gang

I dag var en dag vi ikke gjorde noe. I dag var vi romantiske. Vi gjorde alt lenge.

Vi sov lenge før vi spiste frokost, og spiste frokost lenge når vi først spiste den. Så hvilte vi. Lenge.

Olia er glad i å rusle rundt i byen sin. Så det gjorde vi, lenge. Jeg hadde på joggesko, for å stikke bort til treningsanlegget i Hydropark etterpå, men Olia overtalte meg til å la være.

I stedet stakk vi innom butikken, der jeg fant visakortet mitt. Det var jo en fin ting å finne. Vi kjøpte også drikke å ha med hjem til Norge, og litt til å feire med, siden dette var siste hele dagen for denne gangen.

De er ikke så serimonelle, russerne, når det gjelder feiringer. De kan starte når som helst. Denne feiringen startet nokså straks vi kom hjem, sånn rundt fem. Det var da vi skulle spise. Vi spiste og feiret, lenge.

Så trakk Olia og jeg oss tilbake til rommet. Klokken var sikkert ikke mer enn åtte-ni tiden, eller hvem vet hva klokken var.

Sånn gikk hele dagen. Det var en rolig og romantisk dag. Jeg som er så ivrig etter å lese eller gjøre forskjellige ting gjennom dagene, gjorde ingenting av det. Jeg var med Olia hele tiden. Hun koser seg sånn i Kiev, selv om byen begynner å bli nokså forandret fra slik hun kjente den.

Det blir hverdag når vi kommer tilbake til Norge. Men så lenge hverdagen ikke er der, er hverdagen alltid langt unna.

Et kapittel om Spania blir avsluttet

I dag er vår siste hele dag i leiligheten i Spania. Det er ikke bare et kapittel, det er mer et helt bind i en flerbindsroman. Siden mor og far kjøpte denne leiligheten nær Torrevieja har de tilbrakt alle sommerferier og mange andre ferier der. Etter at far døde er alt forandret, og det ble spørsmål om hva vi skulle gjøre med den. Nå er den solgt, og i dag pakker vi ut.

Det er nå Trude og Lars som overtar Spaniaeventyret. De har kjøpt en annen leilighet, eller et rekkehus, like borti her. Det er også de som har likt seg best her, og har benyttet leiligheten mest, ved siden av mor og far. Olia og jeg må legge feriene våre til Ukraina, Tone og Torben liker å reise rundt litt forskjellige steder, mens Tonje og Espen har andre ting enn ferier å tenke på for tiden. Hvor mor kommer til å legge sine ferier, har hun nok ikke helt klart for seg selv.

Siste dag her i Casa Salen blir brukt til pakking. Mor er seg selv lik, og har vært innstilt på og tenkt på og drevet på med pakking siden hun kom hit, og ukevis i forveien, vil jeg tro. Tone hjelper til, hun er flink til det, og jeg er ikke noe særlig flink til å pakke før det er for sent. Min oppgave blir ofte å leke med Andreas og Sara, så mor og Tone får fred.

Vi får også litt tid til å kose oss, selv denne siste dagen. Vi har spist lang frokost, der det ikke har manglet på noe, og vi skal også ned til stranden en tur. Til kvelden blir det vin og kos, skjønt, vi må nok prioritere å spise rester av tidligere måltid, enn å kjøpe inn overdådig nytt. Det er nok å ta med seg uansett.

Olia og jeg ligger litt på etterskudd i forhold til å kunne hevde vi kommer fra et møblert hjem. Her i Spania er mange ting som vil kunne komme godt med i vår husholdning. Men det er grenser for hvor mye det er mulig og praktisk å få med ombord på et fly. Det er ingen krise om vi får med oss litt mer eller mindre.

I morgen reiser vi til flyplassen i Alicante litt før tolv, og lander på Sola halv elleve. Det blir en lang reise med mye venting. Og så vil det nok gå en god stund før vi får kommet oss til Spania igjen. Dette kapittelet er slutt. Nå er det andre historier som skal skrives.

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.