Eivind ligger på sofaen

Det er søndag, overskriften gjelder, klokken er på andre siden av tolv. Eivind tenker på hva han har gjort denne dagen her. Det er ikke særlig anstrengende tankegang, for han har ikke gjort noen ting som helst. Han stod opp et stykke ut på morgenen, gikk og tok seg en dusj, før han gikk og la seg på sofaen uten å ta på seg et eneste plagg. Der hadde han kort og greit sovnet. Det var det han lå og tenkte på. Hvordan han hadde stått opp, gått og dusjet, og etterpå lagt seg på sofaen, ligget der. Hvordan han deretter hadde blitt så trøtt, at valget bare stod mellom å legge seg over i sengen eller bli liggende på sofaen. Hvorvidt han skulle kle på seg eller ikke, var ikke noe valg, det skulle han ikke. Han la seg på sofaen, fordi han tross alt hadde stått opp, og ikke ville kaste bort hele søndagen på å sove, slik han nå hadde gjort. For han sovnet kort og greit på sofaen. Det var det han lå og tenkte på. Eivind tenkte at han til å begynne med hadde drukket vin i går, og så hadde han trukket øl. Det var feil rekkefølge, nå lå han her. Kanskje er det noe i dette med den rekkefølgen? tenkte Eivind, der han lå på sofaen og tenkte. «Kanskje blir det krøll av vin og øl?» tenkte Eivind. Men han tenkte også at det var for dumt, det kunne ikke være sant. Likevel lå han der, uten klær, midt på dagen, midt på sofaen sin, ikke snakk om å gjøre noe konstruktivt. Det mest konstruktive Eivind kunne finne på, var disse tankene, de jeg her har beskrevet, men hva man kan si om dem, kan enhver se selv. Jeg sier ingenting om dem. Eivind sier heller ingenting, han er ikke opptatt av det. Han ligger der bare. Han føler seg komplett uobservert, som man selvfølgelig gjør når man ligger der naken på sofaen i sin egen stue, og bare tenker på hva man drakk i går og hvor mye man har sovet i dag. Denne dagen skal for ham selvfølgelig bli en privatsak. Eivind ser det er en bra dag utenfor vinduet. Han ser solen gjennom en glipe i gardinene, den skinner inn. Det er skyer på himmelen, men solen har funnet seg et smutthull gjennom dem. Den lyser sterkere og sterkere, solen. Eivind ligger og ser på den, det er et mirakel, tenker Eivind. Det er svært vakkert når solen skinner slik. Eivind blir fylt av ærefrykt. Det er ikke tull dette, han ble faktisk fylt med ærefrykt. Han tenkte at alt stråler i solen, i solens stråler ser alt vakkert ut. Han lå på sofaen og så ut gjennom glipen i gardinene. Snart skulle han lage seg frokost. Snart skulle han gjøre litt av hvert. Alt dette tenkte han, der han lå, naken og uobservert, på sofaen.

ES2004

På tur til Brekko

Det er store værforandringer denne påsken. I går kunne jeg sitte i kortbuksen på terassen og skrive, i dag var det snøføyk og minusgrader da vi gikk på tur til Brekko. Alt er gode familietradisjoner i påsken, her er hva som har hendt så langt.

Finværet var denne påsken fra mandag til onsdag, da var det sol og varmt og skyfritt hver dag. Men det var arbeidsdag for dem som ikke er lærere, så det ble ikke noen turer på oss. Utfluktene skjedde til søstrene mine, til Tone, som har fått seg leilighet og hund, og som inviterte til middagsbesøk tirsdag. Onsdag, altså i går, var det bursdagsselskap hos Trude og Lars, det var Sofie som fylte 4 år, og vi møtte opp alle mann for å feire. Mandag, når vi nå først tar dagene for oss, kom Tone på besøk med sine små barn, og det var varmt nok til at vi kunne leke barbeint på terrassen. Leken var helt grei, som også denne bloggen er, Andreas på fire år holdt i den ene enden av et hoppetau, jeg holdt i den andre, og så løp vi. Av og til dro vi, eller den ene dro den andre, av og til slapp den ene, og så skulle den andre fange tauet, og av og til kom også Sara på 2 inn og kastet en ball. Det skal ikke mer til, 2, 3 eller 4 timer gikk, hvem vet.

Så var det altså i dag, da påsken for alvor var begynt, med skjærtorsdag, turdag, og Rogalandsværet satte inn støtet med snøvær og vind, og selv på Ganddal snø på bakken. Vi i familien har noen tradisjonsrike påsketurer, og de har et visst hierarki. Viktigst er pølsegrillingen, der hele storfamlien er med, dernest kommer frokostturen, der det skal være helst tre måltid, og i alle fall egg til frokost (da vi det ene året fant oss selv koke middag på primus like ved siden av bilen, fant vi ut at det kanskje var like greit å droppe lunsjen, det ble rett og slett ikke tid når frokosten skal være lang nok). Vi er på ingen måte værsyke, men pølsegrilling er vanskelig i regnvær, og kokt egg utendørs smaker best i solskinn, så disse turene har prioriteten. Altså ble det ekstraturen i dag (et eventuelt forslag om å droppe turen bare for å være hjemme, ville blitt oppfattet som en spøk).

Også ekstraturene har et visst hierarki, i alle fall er det noen holdepunkt, noen alternativ som er fremtredende enn andre, noe som går igjen, for eksempel tur til stranden hvis været er skikkelig møkk, og lengre turer og høyere opp i fjellet, hvis været er bra. Av skog og hei og natur liker vi godt Melshei, Kringleli, Foss Eikeland (som jeg uttaler det, det heter kanskje Fosseikeland) i den rekkefølgen, med flere fine alternativ, og på stranden er Sele med hengebroen suveren nummer 1, med Ølberg og bunkersene og Orre med fritidshuset og de fineste sanddynene som nærmeste alternativ. I dag var skog og natur det eneste som ble diskutert, vi var innstilt på å gå litt, og kjente, kjære Melshei ble satt opp mot nyere, friskere Brekko. Melshei er nærmere, lavere og helt sikkert varmere, Brekko er et stykke å kjøre (3 mil fra Ganddal) og høyere og helt sikkert kaldere (men derimot varmere enn Kringleli, som også er i høyden, men med åpnere landskap, og mer utsatt for vind, som det vitterlig var denne dagen, det var bare å se ut). Det tegnet seg til at far hellet mot Melshei, fordi der vet vi hva vi går til og får en garantert suksess, mens jeg ønsket Brekko, fordi der vet vi ikke hva vi går til, og får en garantert suksess der også. Generøst av foreldregenerasjonen ble det barna som bestemte denne gangen, og så reiste vi altså til Brekko.

For de som er noenlunde kjent, men ikke så kjent at de vet nøyaktig hvor Brekko er, så ligger det innover til venstre når du har kjørt sørover forbi Ålgård, det er innover mot Madland, og en fin kjøretur på smale, svingete, lavt trafikkerte, typiske norske veier. Og til slutt kommer vi til en parkeringsplass med en bil, da vet vi at vi er der. Og det var snø på bakken, og det var snø i luften, og det snødde kontinuerlig fra vi gikk ut av bilen, til vi satte oss inn i den igjen noen timer senere. Det var våt, fuktig snø, i grader rundt null, og det var sånn det skal være på vestlandet med kortbukse den ene dagen, og stilongs og regnbukse den neste. Da føler vi vestlendinger oss hjemme.

Og samme hvordan man er kledd, om da ikke er kledd helt håpløst, blir man snart varm i skogen av alle aktivitetene som finnes der. Det dukker snart opp en elv å hoppe fra stein til stein i, det er broer å gå over og under, en lyktestolpe står klar til snøballkasting, plutselig ligger et tre ved veien klar til å bære, og i det hele tatt, gjøremålene bare ligger der og byr seg frem. De første elvene og bekkene var puslebekker, som rett nok var vakre her i det forsiktige vinterværet, og vi måtte jo ta noen bilder og kave oss frem for å få de riktige motiv, og de riktige vinkler, det er bare gøy og til og med kanskje kjekkere enn å se på bildene etterpå.

Lysstolpen stod bare rett ved siden av veien. Temperaturen var rundt null, snøen var kram, og det var bare å kaste. Vi var fire stykker, mor, far, min søster Tonje og jeg. Det var tre snøballer hver, og bare å kaste, den som traff minst, var ute, og så nye runder til bare en stod igjen. Premien var ikke særlig gjev, en sjokolade til kaffen, som jo alle uansett skulle få, og den ære og heder som er å oppdrive for å være best å kaste snøball av oss akkurat denne dagen. Jeg skal ikke underslå at det ble for mye for meg. Selv om vi flyttet siktepunktet bare noen få meter fra stolpen, bommet jeg på alle mine kast og var øyeblikkelig ute av kampen. Mor åpnet fryktelig sterkt med fire frem treff på rad, før hun begynte å bomme og ikke sluttet med det, og var ute. Tonje og far stod igjen, og de måtte ha fotofinish med ett hver, inntil far til slutt traff, og Tonje bommet slik at far vant.

Å bære trær er noe vi har drevet med på denne siden av 2000-tallet, og det går ikke ut på stort mer enn å plukke opp et tre som ligger ved veien, og bære det av gårde. Slik er det når man har overskudd av krefter. Det er om å gjøre at det skal være stort å ha mange greiner, og mest mulig ligne et tre, både bjørk og gran går greit, og så mange andre typer trær er ikke å finne. Denne gangen ble det bjørketre til meg, og grantre til Tonje, og et solid kast av treet i elven når bæringen var overstått.

Og sånn er det når det går noen rør under en liten bro, når den lille elven går gjennom noen rør, og det ene røret er uten vann, Tonje kryper gjennom, det er sunne instinkt. Som når vi ser en stein ved siden av veien, vi klatrer opp. Jo større, dess bedre, og steinen vi fant i dag var riktig stor og fin, og hadde dessuten snø på, og vi måtte kave oss opp på alle mulige måter, og krype langs ryggen på den, og på toppen var det gode sitteplasser og enda bedre ståplass, og til slutt kunne vi rutsje ned igjen, det var steinen sin, vi klatret selvsagt opp på den.

Til slutt kronet vi turen ved å gå over en elv for å spise. Det er alltid gjevt å gå over elver, spesielt når de er litt store slik at man må hoppe litt fra stein til stein, eller til og med vade som det av og til er nødvendig på lengre turer (og hvis det ikke er nødvendig, kan man enkelt gjøre det nødvendig). Her var det ikke nødvendig, det var ikke engang nødvendig å gå over elven, men vi gjorde det enkelt nødvendig, og tilløp til forslag om å gå inn i varmestuen noen hundre meter lenger borte tok vi som den spøk det var, å gå over en skikkelig elv hører med på en skikkelig vellykket tur. Så vi tok av fra stien, og gikk over, det var snø og vind og kaldt, og kanskje glatt på steinene, det økte bare gleden, og på andre siden hadde vi i sikte en leirplass på lesiden av et lite fjell, og der hadde vi vært før, og dit kom vi igjen, og slik fikk vi lenket sammen denne påsketuren her, og den aller første hvor vi grillet pølser, og det ikke var på stranden. Vi hadde med hjembakte skiver med brunost og hvitost, kanelruller og boller, sjokolade og appelsin, kakao, det hele. Lunsj i snøvær, det er påsken sin. Og etterpå gjensto bare sjarmøretappen tilbake til bilen.

Da vi kom frem var vi passe nedsnødd og passe meget godt fornøyde. I bilen var det bare å ta av seg det våte og å sette på varmen. Det var ikke mange meter nedover vi skulle kjøre, før snøen var vekk, og nedbøren var rekk, og da vi kom tilbake til Ganddal var ikke et snøfnugg i sikte noe sted. Og det er bra, for for oss i familien Salen, markerer påsken overgangen fra vinter til vår, og vi heller mer mot det siste, enn det første. Så de neste turene planlegger vi i solskinn, samme hvordan været blir.

Professor Prudenskjold – Akt II

I dag fortsetter skuespillet «Professor Prudenskjold – eller hvorvidt en elefant faller ned på beina». Det er et gammelt skuespill påbegynt på 1990-tallet, altså før jeg greide å skrive skuespill, men fullført utover 2000-tallet, altså en tid der jeg skrev et teaterstykke i halvåret og fikk satt opp ett i året, og heller mer enn mindre. «Professor Prudenskjold» er utenfor alt dette her, det er et stykke jeg skrev ferdig fordi jeg nå en gang hadde begynt, og jeg skrev bare på det når jeg ikke hadde noe bedre å gjøre. Slik må det også bli lest. Les det bare hvis du ikke har noe bedre å gjøre.

Første akt finner dere her:

 https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/professor-prudenskjold-eller-hvorvidt-en-elefant-faller-ned-pa-bena-akt-i/

Dere kan også  trykke på kategorien «Skuespill» eller en av de relevante tagsene til høyre.

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Medvirkende:             Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

Akt II

Svinesen & Elinor spaserer

Svinesen:        Og da sa jeg til ham: Shipping, min gode mann, shipping! Jeg skal si han gjorde store øyne.

Elinor:            Akkurat.

Svinesen:        Snodig hvordan enkelte folk av og til tar grundig feil.

Elinor:            Du er inne på noe.

Svinesen:        Helt merkverdig snodig. Jeg overgår ham fullstendig når det gjelder forretninger. Det skyldes først og fremst at jeg er inne i bransjen, jeg har vært der lengst og vet en del om hvordan spillet foregår. Kunnskap er ett og alt i denne sammenhengen.

Elinor:            Blir ikke du også trett av all denne spaseringen?

Svinesen:        Jeg vil ikke si det. Tvert i mot. Jeg finner det meget forfriskende. Det er nok på grunn av spaserturene jeg holder meg så godt som jeg tross alt gjør, tross mine mange år mener jeg. For jeg er ikke helt ung lenger, jeg må innrømme det, men så lenge jeg beholder helsa skal jeg ikke klage – og jeg klager heller ikke. Det er en deilig duft av petunia jeg lukter. Ah, kjenn duften – forfriskende!

Elinor:            Jeg lovte Agnes å stikke innom en av dagene. Det passer godt nå, hun bor like i nærheten.

Svinesen:        Jeg skjønner ikke at det ikke kan vente.

Elinor:            Det kan absolutt ikke vente.

[Hos Agnes]

Agnes:            Ser du etter noen?

Snoben:          Nei… nei, nei. Langt i fra.

Agnes:            Hvorfor står du der borte ved vinduet da?

Snoben:          Jeg tenker, ikke sant.

Agnes:            Du kan tenke her borte. Det er god plass i sofaen.

Snoben:          Takk.

Agnes:            Forsiktig, du virker jo helt overspent.

Snoben:          Jeg blir forstyrret av all den snakkingen din. Ti stille med deg, det ville være enklere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her, jeg har en del ting å ordne.

Agnes:            Du må bare gå, du er ikke noe spesielt hyggelig selskap i det humøret du er i nå.

Snoben:          Nei, beklager, beklager! Jeg skal bli, jeg skal naturligvis bli. Jeg trenger å slappe av litt.

Agnes:            Da må du slappe av også da, ikke sitte der som om du har buksen full av maur. – Eller av elefanter! ha-ha.

Snoben:          Å, du er nå deg selv også, Agnes! Kan aldri la være å komme med frekke antydninger, hva?

Agnes:            Å, du kjenner meg altfor godt, herr Snoben, så da skjønner du sikkert også at jeg er mer enn villig til å sette handling bak mine ord.

Snoben:          Rett på sak, men likevel diskret og med takt, joda! det liker jeg.

Agnes:            Jeg skulle gjerne sagt det samme om deg, men så lenge jeg ikke vet om det er maur eller elefanter du har i buksen, er det vanskelig å uttale seg.

Snoben:          Å, Agnes, det skal vi nok finne ut av, bare et øyeblikk, jeg kan love deg…

            [Det ringer på. De avbryter brått og forskrekket. Det ringer på en gang til. Så åpnes

døren, og Elinor og Svinesen kommer inn]

Elinor:            Hallo! Det er bare oss! Hvorfor lukket dere ikke opp? Vi var ute og spaserte, så tenkte vi at vi kunne stikke innom. Nei, er du her også?

Svinesen:        Goddag, herr Snoben.

Agnes:            Dette hadde vi ikke ventet.

Elinor:            Det gjør ikke noe. Vi trenger ingenting. Nå hvordan går det? Særlig med deg, Snoben, hvordan går det med elefanten?

Snoben:          Ærlig talt!..

Agnes:            Det går bra med Herr Snoben, han er bare litt overspent.

Snoben:          [Overspent] Det er jeg ikke!

Agnes:            Det er ingenting å skjemmes over.

Snoben:          Jeg skjemmes da ikke, jeg! Jeg finner meg ikke i den slags beskyldninger. Jeg blir jo behandlet som et barn!

Agnes:            Så, så. Hvorfor sier du ikke hva du tenker på? så slipper du å være så anspent.

Svinesen:        Det er sikkert elefanten.

Snoben:          Det er alldeles ikke elefanten!

Elinor:            Nei, men så til de grader det ikke var elefanten, da! Da må det være Professor Prudenskjold du tenker på. Det skjønner jeg for så vidt godt, alle vet hvor på knærne Agnes er etter ham.

Agnes:            Alldeles ikke, det er stikk motsatt! Det er han som er på knærne etter meg. Og forresten har jeg ikke tall på alle de gangene du helt åpenlyst har lagt deg etter ham, jeg kan ikke fatte og begripe at ikke Svinesen er sjalu.

Svinesen:        Nå, nå, nå… La oss ikke snakke om dette. Jeg har ikke sett deg siden festen for… Burgenernes frigjøringsdag, eller hva det var, hvor du veddet med Professor Prudenskjold. Det har kokt ned til ingenting, har det ikke det?

Snoben:          Nei, det er akkurat det, det ikke har.

Agnes:            Ja, det stemmer. Snoben har satset 100 000 kroner på at elefanten ramler pladask på ryggen, jeg må si det er meget dristig, i hans situasjon.

Snoben:          Jeg ble litt ivrig, ikke sant? Jeg ville gjerne avsløre at Professor Prudenskjold er en bløffmaker. Jeg blir gal av hvordan han flotter seg. Faktum er at han ikke eier så mye som nåla i veggen, det er jeg sikker på. Nå ville jeg sette ham ettertrykkelig på plass, en gang for alle, så jeg tok i litt skikkelig.

Svinesen:        Det må jeg si, du vet jo ikke så mye om elefanter så vidt jeg vet?

Snoben:          Nei, det er det som er haken ved dette. Jeg vet ikke det grann. Og ikke er jeg god for hundre tusen heller. Taper jeg, er det ute med meg.

Svinesen:        Det er mulig du kan låne noe av meg, jeg har investert en del i shipping…

Agnes:            Du taper ikke. Elefanter kan vel ikke snu seg i lufta, og lande på bena, det er det dummeste jeg har hørt. Dette er de mest lettjente penger du kan tenke deg. Jeg skjønner ikke at du er så sparsommelig om dagen, med slike utsikter. Man kunne tro du var gjerrig.

Snoben:          Jeg vet ikke. Jeg kan liksom ikke forestille meg at det blir noe av. Jeg tror ikke engang at denne… denne Abdullah eksisterer… jeg tror Professor Prudenskjold er ute med enda en bløff. Han går på, og går på, og i siste liten viser det seg at prosjektet ikke kan gjennomføres, og han trekker seg med æren i behold. Det er fordømt vanskelig å avsløre en svindler av den typen.

Svinesen:        Det er vår plikt å gjøre det.

Snoben:          Ja, men hva skal jeg gjøre da?

Agnes:            Kreve å få prosjektet gjennomført. Det er den eneste utvei for å få tak i de 100 000.

Snoben:          Problemet er som sagt at jeg risikerer å tape. Det er så forbasket ergerlig! Jeg går rundt og irriterer meg over at jeg lot sinnet løpe av med meg og satset over evne, likevel ønsker jeg mest av alt å tvinge saken gjennom. Det henger ikke på greip.

Svinesen:        Nei, det var ikke helt godt det resonnementet der. Hva er det som skjer videre?

Snoben:          Jeg vet ikke. Prudenskjold sa at han skulle snakke med Abdullah, han sier han har gjort det også, men at det ble litt uenighet om hvilken elefant de skulle velge til forsøket. De kunne ikke bestemme seg uten å rådføre seg litt med meg. Han la ikke skjul på at han ønsket seg den absolutt beste. Han ville ikke få beviset sitt ødelagt av en elendig elefant, sa han. Det var dette Abdullah var uenig i. Han ville heller sende en sløv en, som det ikke var så farlig med. Da kunne han få låne den gratis, sa han.

Agnes:            Hva sa du da?

Snoben:          Nei, hva skulle jeg si? Det er det samme for meg, sa jeg. Jeg var jo ganske forvirret.

Elinor:            Det synes jeg var riktig. Hvilken elefant det blir, spiller ingen rolle. Faller én elefant på bena, faller alle på bena. Slik er det i hvert fall med katter.

Svinesen:        Hva ble enden på visa?

Snoben:          De skulle diskutere videre, og så skulle vi ha et møte for å diskutere de endelige betingelsene.

Svinesen:        Et møte, når da?

            [Det ringer på. To ganger]

Elinor:            Pleier dere aldri åpne?

Agnes:            Joda… [går for å åpne]

Snoben:          Si meg, går det an å høre noe der utenfor?

            [Professor Prudenskjold, Abdullah og Fru Tuppa Snoben kommer inn]

Prud:               God aften! Gledelig å finne dere her, gledelig og som ventet. Jeg var først hjemme hos deg. Din kone sa at du sikkert var her. Hun insisterte på å bli med.

Tuppa:            God kveld.

Prud:               Hyggelig. Dette er Abdullah.Abdullah:       Hei, hei

Svinesen:        [Lavt] Det der er ingen vaskeekte inder, det er jeg sikker på.

Snoben:          [Svarer] Vi får se.

Prud:               Dere vet sikkert hvorfor vi er kommet, eller det er kanskje ikke passende?

Snoben:          Joda.

Prud:               Ja, det er altså for å diskutere de praktiske forhold angående vårt lille veddemål. Jeg har nå fått tak i en kranfører. Til min store glede viste det seg at Herr Oscarsen er en meget habil kranfører, og han visste også hvor vi kunne få tak i en kran til en billig penge. Ja, jeg antar at gildet betales av de 100 000 som er veddet? Det har vi ikke formelt ordnet, men det skulle si seg selv, hva?

Snoben:          Jo, det er i orden.

Prud:               Godt. Abdullah og jeg er også enige om å bruke den aller beste elefanten. Den blir importert fra India i disse dager. Ingen billig fornøyelse, dessverre, men jeg sa jeg kjente deg, herr Svinesti,..

Svinesen:        Jeg heter ikke Svinesti?

Prud:               Ikke? jeg sa i hvert fall at jeg kjente deg, jeg håpet du kunne bidra til å prute ned fraktprisen. Du har jo visse interesser i shipping, har du ikke?

Svinesen:        Jeg skal se hva jeg kan gjøre, men jeg kan ikke garantere noe. Det er en kynisk bransje, det vet jeg. Jeg har vært lenge i den.

Prud:               Godt, godt. Det kunne uansett ikke gjøres på noen annen måte. Her i landet var alle elefanter indisponible, de blir brukt til viktigere ting. Sirkus og dyrehager. Fanden bære. Men jeg liker som dere vet uansett ikke å se smått på noe. Jeg betaler heller prisen for å få fraktet over en skikkelig elefant, i stedet for å bale med å få låne en av de daffe, middelmådige vi har her i landet. Det vil ikke bli noe morsomt å se på heller. Ja, jeg får jeg tenkte å ha seansen åpen for publikum. Det er også noe vi må diskutere.

Svinesen:        Ikke så fort! Jeg har, som nevnt, vært noen år i forretningslivet, og vet hvilke spilleregler som må følges, for å… eller, for å si det sånn. Vi har ikke gått med på noen publikumsidé.

Prud:               ”Vi”, er dere blitt to om det også nå?

Snoben:          Det er kun meg, og jeg er enig i at det går litt fort for øyeblikket. Hva er det vi egentlig skal diskutere på dette møtet?

Prud:               Vi skal få avklart enhver tvil, så ingen av oss etterpå vil beskylde den andre for juks. Jeg er en meget dårlig taper, det må jeg bare si med en gang, ha-ha, du må bare skrike ut der du er uenig. For øvrig har jeg sammenfattet alle mine synpunkt i et skriv [Abdullah leverer skrivet], og jeg vil foreslå at vi setter av fem til ti minutter nå på å lese hverandres skriv. Hvor er ditt?

Snoben:          Jeg har ikke noe skriv.

Prud:               Ikke? Har du ikke tenkt gjennom det praktiske?

Snoben:          Jeg vet svært lite om det, og er meget forvirret.

Prud:               Hm. Heldig for deg at jeg har sammenfattet det da. Du kan jo lese gjennom det, så kan jeg konversere damene i mens. Dere ser fortryllende ut i dag!

Agnes:            Rolig nå, herr Prudenskjold.

Prud:               Professor Prudenskjold, om jeg må be, jeg er faktisk ganske nøye på titler. I dette spørsmålet er jeg heller gammeldags, jeg må innrømme det. Men jeg er stolt over tittelen min, og ser gjerne at den blir brukt.

Elinor:            Hva er du professor i, professor Prudenskjold?

Prud:               Hva sa du? Abdullah, har du gitt opplysninger om elefantens vekt til kranføreren?

Abdullah:       Ja, jeg føyde det til papirene du gav meg.

Prud:               Godt. Jeg hadde nemlig glemt det. Jeg er forferdelig glemsk av meg for tiden. Har du fått lest ferdig sammenfatningen, herr Snoben?

Snoben:          Ja, det så greit ut.

Prud:               Da er det bare en ting som gjenstår, hvor høyt skal elefanten heves over bakken?

            [Det ringer på]

                        Som bestilt! Det er helt sikkert kranfører Oscarsen!

            [Det ringer på igjen]

                        Lukker du opp, fru… eller frøken… eller hva jeg nå skal kalle deg.

Agnes:            Kall meg Agnes, takk. [Går for å åpne]

Prud:               Jeg synes ikke du vier din hustru særlig oppmerksomhet, herr Snoben.

Svinesen:        [til Elinor] Jeg synes oppførselen til Prudenskjold begynner å bli utillatelig.

Prud:               Det virker som om du bærer på noe, fru Snoben, du må bare få det ut. Vil du at vi skal gå utenfor et øyeblikk? Nei, se der er kranfører Oscarsen, god dag kranfører! Det er så morsomt å kalle deg kranfører. Jeg går ut fra at du kjenner alle her inne. Herr & fru Snoben, Herr Svinesti,

Svinesen:        Hvorfor kaller du meg Svinesti?

Prud:               Beklager. Men din hustru kjenner jeg ikke.

Svinesen:        Hun er ikke min hustru.

Prud:               Ikke det? Er du ute på samme snusk som Snoken her? Du vet, konene liker det ikke. Nåvel, til saken. Hvor høy er kranen din, Oscarsen?

Oscarsen:        Det kommer an på hvilken kran jeg velger. Den jeg foreløpig har i tankene kan heise fem meter.

Prud:               Fem meter? Jeg skulle gjerne sett det litt høyere. Hva sier du, herr Snoben?

Snoben:          Fem meter! Er du sprø? Elefanten kommer til å slå seg i hjel.

Prud:               Tullball, du er altså ikke villig til å gå høyere.

Snoben:          Høyere? Ikke tale om!

Prud:               Da sier vi fem meter.

Snoben:          Aldri i verden! Fem meter er altfor høyt.

Prud:               Fem meter for høyt? Jeg synes det er en passende høyde for en elefant.

Snoben:          Den kommer til å slå seg i hjel, én meter er nok.

Prud:               Nå må du ikke la sinnet løpe av med deg, herr Snabel,

Snoben:          Snoben

Prud:               Snoben, jeg vet at du har den uvanen, jeg har snakket meget om dette med din kone

Snoben:          Hva!

Tuppa:            Han har rett i det, Sverre. Du er litt hissig.

Snoben:          Nei, jeg er alldeles ikke…

Prud:               Så, så, så. Vi løser ikke dette med sinnsutbrudd, jeg kan gjerne resonnere for mitt syn. Jeg innrømmer åpent at jeg vil ha elefanten heist høyest mulig, slik at den får god tid til å vende seg i luften. Og jeg skjønner godt at du vil ha det lavest mulig for å begrense denne muligheten. Ikke for det, elefanten vil lande på føttene fra enhver høyde, forutsatt at det er fysisk mulig, naturligvis, ikke fra høyder hvor det er umulig å få føttene i bakken selv om tyngdekraften ikke virket. Hva er så ditt argument?

Snoben:          Hva??

Prud:               Er det årsaker utover dette til at du vil ha elefanten heist opp så lavt?

Snoben:          Elefanten er stor og tung, den vil skade seg i fallet, selv om den faller på føttene.

Prud:               Tull og tøys, en elefant skader seg vel ikke.

Snoben:          En elefant skader seg meget lett!

Prud:               Sludder og vås, heis den opp, sier jeg

Snoben:          Det er dyreplageri!

Svinesen:        Nei, det ser ikke ut til at dere to blir enige. Kan vi ikke høre med eksperten? Hva sier du til dette, var det Abdullah du het?

Abdullah:       Hm? Jeg beklager, jeg fulgte ikke med, hva…

Svinesen:        Kan en elefant skade seg, hvis den faller fra store høyder?

Abdullah:       En elefant?

Agnes:            Ja, det er et slikt stort dyr med Snabel. Prudenskjold sier du er ekspert.

Prud:               Abdullah vet alt som er verdt å vite om elefanter, ikke sant Abdullah?

Abdullah:       Jo, alt som er verdt å vite.

Svinesen:        Hvilken høyde anbefaler du elefanten slippes fra?

Abdullah:       Tre meter.

Prud:               Er det i orden for deg?

Snoben:          Det er for høyt.

Prud:               Gi deg nå, er du egentlig klar over hvor høy en elefant er?

Snoben:          Nei.

Prud:               Akkurat. Tre meter er altfor lavt.

Snoben:          Jeg godtar ingen høyere høyder. Vi må også tenke på det stakkars dyret.

Svinesen:        Er du klar over at elefanten slippes etter føttene, Abdullah?

Prud:               Jeg har forklart ham alt om veddemålet. Han vet hvordan det skal foregå, takk. Men jeg må bare si at det er helt uaktuelt for meg å gå med på et slipp fra bare tre meter. Det er helt uaktuelt.

Agnes:            Hva er din høyde, da?

Prud:               Fem meter. Jeg går tilbake til mitt opprinnelige forslag. Det har også noe med kranen å gjøren. Når vi først har skaffet oss en så bra kran som Oscarsen, her, har skaffet oss, så er det greit å få den utnyttet.

Snoben:          Kran!? Det eneste vi har å ta hensyn til er elefanten, den vil bli drept av fem meter.

Prud:               Så sier vi fire.

Snoben:          Jeg synes to meter får være nok.

Prud:               Fire og en halv.

Snoben:          Det nytter ikke å diskutere med deg.

Prud:               Så blir det ikke noe av.

Snoben:          Som jeg tenkte.

Prud:               Very Well, Herr Snobb, men forvent ikke at jeg skal kalle deg annet enn en feiging.

Snoben:          Feiging, jeg! Det er du som trekker deg Professor!

Prud:               Jeg trekker meg ikke, jeg står fullt og fast på at hvis en elefant slippes fra fire meter, eller høyere, så detter den ned på føttene. Ditt veddemål er at hvis en elefant slippes fra to meter eller mindre, så detter den ikke ned på føttene. Det er et dårligere veddemål, som du ser. Ingen vil gå med på noe slikt. Farvel, jeg har forresten ikke mer her å gjøre. Den som vil kan bli med meg.

            [Abdullah kommer etter med en gang, Oscarsen nøler litt, før han også blir med]

Snoben:          Tenkte jeg det ikke!

Svinesen:        Han er en slyngel!

Agnes:            Hørte du hvordan han tiltalte meg?

Tuppa S:         [Kjølig] Akkurat der fant han vel det riktige uttrykk.

Snoben:          Å, herregud.

Tuppa S:         Hva jeg ikke kan tåle er hvordan han rakker ned på katter. En katt faller på føttene uansett hvor høyt fallet er, se bare på Snøhvit, til fru Grüneberg, den er som et lyn i luften. Det er helt utrolig hvordan den får vridd beina nedover.

Elinor:            Hva skal vi gjøre da?

Svinesen:        Vet ikke.

Snoben:          Å, herregud. For en situasjon.

Svinesen:        Vent litt. Jeg tror jeg har en idé. Eller ikke en idé, akkurat, men sa han ikke at han allerede hadde bestilt en elefant fra India?

Elinor:            Jo.

Svinesen:        Der ser du! Han har allerede satt i gang et stort apparat, bestilt kran og kranfører, ordnet med en rekke ting, hvis det virkelig er sant det han sier, må det være både stort arbeid og store utgifter med å avbestille alt sammen. Og elefanten kommer jo hit.

Snoben:          Så hvis elefanten virkelig kommer, så har han en gang ment at veddemålet skal gjennomføres?

Svinesen:        Så absolutt! Og hvis ikke, har vi en gang for alle avslørt han som en bløffmaker – og helt gratis.

Agnes:            Men vi går glipp av de 100 000.

Svinesen:        Nei! Nei, nei… Hvis elefanten ikke kommer, så godtar vi at den slippes fra hvilken høyde Prudenskjold måtte forlange. Vi godtar ganske enkelt ethvert krav, dermed kan han ikke slippe unna lenger, og han må enten trekke seg og betale, eller slippe elefanten, tape og betale. Uansett kommer vi ut 100 000 rikere.

Snoben:          Det er mitt veddemål, herr Svinesen.

Svinesen:        Du får naturligvis pengene, men vi er på ditt parti.

Elinor:            Men elefanten vil jo dø.

Svinesen:        Hvis han slipper den, ja, men det får være så sin sak.

Snoben:          Det er ikke dumt det du sier der. Jeg skulle gjerne ha kjørt ham litt, etter hvordan han har oppført seg her i dag.

Tuppa S:         Å, han kunne vært en riktig gentleman. Hvis han bare ikke hadde så i mot katter.

Svinesen:        Det vi gjør nå, er å løpe etter ham, kanskje tar vi ham igjen, og så får vi gjort noe med det straks. Kom, her Snoben.

            [Snoben og Svinesen løper av gårde]

Tredje akt finner dere her:

https://esalen.wordpress.com/2008/03/26/professor-prudenskjold-akt-iii/

Kaffens historie II

Vi har sett litt hvordan skikken med å drikke spredde seg fra den arabiske halvøy, over det ekspanderende osmanske riket og videre til Vest-Europa gjennom handel. Fortsatt foregår imidlertid all kaffeproduksjon innen det arabiske riket, der det for så vidt er varmt nok, men hvor det ikke finnes nok høyland til virkelig å kunne masseprodusere kaffe. Det er en luksusdrikk, og i hvert fall for dem som må handle kaffe med den osmanske sultan er det dyrt. Interessen for å dyrke planten også utenfor det osmanske riket er naturligvis stor, mens det for sultanen var tilsvarende interessant å holde på det innbringende monopolet. 

Spredningen er tillagt en navngitt pilegrim, Baba Budan fra India, som på 1600-tallet smuglet fruktbare kaffebønner hjem til India og høylandet rundt Mahore. Dette var samtidig som kaffe ble introdusert i Venezia, samtidig som engelskmennene og nederlenderne var i ferd med å opprette handelsforbindelser i og smått kolonisere Øst-Asia, hundre år etter at den nye verden var oppdaget i Amerika. Etter at den spanske armada falt i 1588, var engelskmennene og nederlenderne herrer på havet, og de opprettet også forbindelser på øyene i Karibia, der spanjolene og portugiserne ikke hadde vært. Det lå derfor til rette for at enten engelskmenn eller nederlendere kunne frakte den kultiverte kaffeplanten fra det ene stedet til det andre, ja, franskmenn også, forresten. 

Og her er kildene mildt sagt sprikende. Da jeg laget programmet for studentradioen, hadde jeg nettopp vært på foredrag på studentersamfundet i Bergen, med lederen i Kaffens venner, jeg husker ikke lenger hva han heter, og jeg husker selvsagt bare svakt hva han sa, men i manuskriptet mitt fra den gang står det John Smith i 1607, og denne opplysningen er det også flere sider på nettet som har. Men de fleste av disse sidene ser ut til å være blåkopier av hverandre. John Smith er selvsagt mest kjent for å ha opprettet den første engelske kolonien i Nord-Amerika, og for de som ikke helt umiddelbart tar ham, så tar vel de fleste indianerkvinnen Pocahontas, nå til dags. John Smith var altså kapteinen hun reddet fra døden, i følge John Smith selv, og denne historien er godt kjent i alle andre versjoner enn hva som egentlige skjedde. For hva som egentlig skjedde, vet ingen. På sin reise til det nye landet skal altså John Smith ha hatt med seg noen kaffebønner, noe som vil være meget tidlig, all den tid kaffe ble introdusert i Venezia i 1615. Og her er originalkilden referert til. Jeg overlater til leseren å bedømme. Om kaffe var en eksotisk luksusvare, og John Smith hadde tilgang på noe, er det godt mulig han tok det med seg for å handle med det blant de innfødte. Men han tok det ikke med seg for å starte kaffeplantasjer, det er aldeles sikkert. 

De første europeiske forsøkene på å dyrke kaffe, ble faktisk foretatt i Europa, i drivehus. Og igjen bruker jeg originalmanuskriptet mitt som kilde, som igjen er basert på foredragsholderen fra kaffens venner den gang i 1998 må det ha vært. Dette var mot slutten av 1600-tallet, og resultatet kan umulig ha vært særlig vellykket. I drivhusene ble det riktignok ikke frost, men å dyrke høyfjellsplanten kaffe i paddeflate Nederland, det blir kort og godt galt. Å ta frøene med seg til de nyopprettede koloniene på de vulkanske øyene Borneo og Java, derimot, det blir meget riktig. Øyene ligger i regnskogsbeltet, omtrent på Ekvator, klimaet er ideelt og disse verdens største øyer har også meget høye fjell, alt stemmer. Med støtte i plantasjer også i India og på Surinam, overtar nederlenderne snart som verdens fremste kaffeleverandør. 

Men kaffeplanten har fremdeles ikke kommet seg til det søramerikanske fastlandet. Denne siste og viktigste transportetappen blir gjort av franskmennene, og på ny får vi et konkret navn og et konkret årstall, og til og med noen konkrete produksjonstall. På denne tiden er det Ludvig XIV som er konge i Frankrike, solkongen, og også han blir introdusert for kaffen. En marineoffiser, Gabriel Mathieu de Clieu, ba i 1723 om å få ta med seg en plante og starte dyrkingen av dem i de nye, oversjøiske koloniene, helt konkret på Martinique (som riktignok ikke er fastland, men det kommer!). Da han ikke får lov, stjeler han planten med seg likevel, og det er denne ene planten som 50 år senere konkret har blitt til 19 millioner kaffebusker, og i dag praktisk talt samtlige kaffebusker på det søramerikanske fastland. Det betyr at i hvert fall halvparten av kaffen som i dag blir konsumert, stammer fra denne vesle busken som de Clieu smuglet, og det er altså halvparten av verdens største handelsvare. Denne historien er glansnummeret til alle som skal presentere kaffens historie, og som dere ser, har heller ikke jeg sviktet i å fremheve den. 

Med dette er kaffeplanten spredd over hele verden, og det gjenstår bare å drikke enn over hele verden. På 1700-tallet er man allerede godt i gang. Hver av de store byene i Europa har sine kaffehus, og mange av dem har også sin rettmessige plass i den ordinære historien, som for eksempel Lloyds i London som ble opprettet i 1688 – og i dag er det verdensberømte aksjonshuset. De italienske byene fikk også sine, de franske sine og de tyske også sine. Her møttes byens elite for en kopp kaffe og en god prat, og det var byens kulturelle og intellektuelle elite som møttes, så praten holdt høy kvalitet og mange store ideer er sikkert unnfanget eller videreutviklet på et eller annet kaffehus. I London gikk disse husene under navnet «pennyuniversity», ettersom man for prisen av en kopp kaffe, kunne få forelesninger og faglig påfyll på linje med et helt greit universitet. Fortsatt var kaffen bare sånn på det jevne når det gjelder smak, må man tro, espressokaffe, presskannekaffe og traktekaffe var fortsatt langt frem i tid, og cappuccino kommer først på ordentlig etter andre verdenskrig. Men kaffen er introdusert over hele verden, og den blir dyrket over hele verden der den kan dyrkes, og med det avslutter jeg min lille post om kaffens historie. 

https://esalen.wordpress.com/2008/03/17/kaffens-historie-i/

Kaffens historie I

Da jeg gikk gjennom dokumentene mine i forbindelse med bryllupet vi skal holde i morgen, kom jeg over en gammel tekst jeg laget om kaffens historie for studentradioen. Og jeg tenkte jeg kunne pusse den opp litt, og servere den som en helt grei bloggpost. 

Til en forandring begynner vi med situasjonen i dag. I dag er kaffe verdens nest største handelsvare etter olje, med Brasil som største produsent, de har cirka en tredjedel av markedet, og av de resterende to tredjedeler, står resten av Sør Amerika for litt mindre enn halvparten. Det gjør at man kan ha lett for å tro at kaffen opprinnelig kommer fra Sør Amerika, slik mais og tomater og kakao og tobakk og en rekke andre varer naturligvis gjorde, da den nye verdensdelen ble oppdaget på 1500-tallet. Men kaffen er eldre, og den kommer ikke fra Sør Amerika.

Den gangen jeg laget programmet for studentradioen på 90-tallet, var internett bare i sin spede begynnelse og det var sparsomt med stoff å finne der. Nå gir søkeordet «Kaffens historie» over 1000 treff på google, selv på norsk, og selv med bruk av hermetegn. På engelsk er informasjonsmengden selvsagt enda mer overveldende, så det ble en liten jobb å sjekke over om det jeg hadde skrevet fortsatt stemte. Og jobben ble vanskeligere fordi mange nettsider hadde stoff som ikke stemte overens med det andre hadde skrevet, og det gjaldt også seriøse og kjente nettsteder som «International coffee organization», «about.com», «National Geographic» og selvsagt Wikipedia (som hadde stoff som ikke stemte overens med seg selv!). Men det får være greit. Jeg har ikke annet å bruke enn disse nettsidene jeg heller, pluss generell historiekunnskap da, det er nå en gang faget mitt, og kaffedrikker har jeg nå vært hele mitt voksne liv. Så la dette være nok snakk. Vi har en lang historie å fortelle, og har ikke en gang begynt.

I dag har alle nettsider om kaffehistorien med legenden om gjetergutten Kaldi fra Etiopia, som på 500-tallet så at geitene hans ble viltre av å spise bønnene på en spesiell plante, kaffeplanten. Legenden fortsetter med at særlig munkene på klostrene var interessert i dette, gjerne med kommentaren at de trengte noe for å holde seg våkne gjennom aftenbønnene (no pun intended!). Hva som er sant i denne legenden, er at kaffeplanten kommer fra Etiopia hvor den vokste vilt. For at kaffeplanten skal trives, er det noen ganske strenge betingelser som må være oppfylt. Det må være varmt og det må være høyt. Kaffeplanten dør av frost, så temperaturen må være over null gjennom hele året. Det må også være stabile perioder med regn og tørke. Og høyden må være skikkelig høyt, gjerne opp mot et par tusen meter, og i slike høyder er det bare varmt nok rett rundt ekvator. Høylandet i Etiopia er godt kvalifisert. Det samme er fjellene i Indonesia og monsunområdene i sørøst-Asia, men de virkelig store områdene med varme og høyfjell fant man i den nye verden i Sør-Amerika. Det var først da kaffeplanten ble tatt med dit, det virkelig tok av med kaffedyrking og kaffedrikking i verden. 

Men vi har foregrepet historiens gang. Provinsen hvor bønnene ble funnet, heter Kaffa-provinsen, og man antar det er herfra drikken har sitt navn. Fra Etiopia ble bønnene snart fraktet over Rødehavet til den arabiske halvøy, som var langt rikere både økonomisk og kulturelt enn Etiopia. Havnebyen het for øvrig Mocca, så her har vi opphavet til det navnet. Den arabiske kulturen var dessuten muslimsk, og forbød alkohol. Kaffen kunne bli en meget bra erstatning, hvis den ble utnyttet riktig, og det hadde ikke Etiopierne gjort i det hele tatt. De hadde knapt nok lært seg å drikke kaffen, men smurte heller bønnene sammen med dyrefett og spiste. Araberne gjorde kaffebønnene til kaffe. For det første kultiverte de og dyrket kaffeplantene, mens Etiopierne bare skal ha plukket kaffebønnene vilt. Det var også araberne som malte kaffebønnene, og kokte vann på dem. Det var også de som fant på å brenne dem, før de malte dem. De eksperimenterte også med å tilsette ulike smaker, både krydder som kardemomme og anis, og søtningsstoffer som honning. Vi må forestille oss at den første kaffen var meget sterk og beisk og dårlig, som filterkaffe uten filter, og man på alle måter forsøkte å døyve smaken, slik at man kunne få effekten med minst mulig lidelse. Det er altså riktig å si at kaffeplanten kommer fra Etiopia, men det var araberne som kultiverte kaffen og gjorde den velsmakende – i en litt generøs betydning av ordet. 

Nåvel, verden hadde kaffe, eller det vil si, den muslimske verden hadde kaffe. Det gjorde at når det osmanske riket begynte å ekspandere, så ekspanderte også kaffedrikkingen. Tyrkerne var glade i kaffe, og spredning av tyrkisk kultur, var også spredning av kaffe. Det første kaffehuset i verden ble for eksempel åpnet i Istanbul på 1470-tallet[1]. Kaffehusene var forbeholdt menn, men kvinnene hadde også rett på kaffe hjemme, og i følge tyrkisk lov, var det skilsmissegrunn om mannen ikke greide å skaffe henne det. 

Det var imidlertid dem som hadde andre meninger om kaffen og kaffedrikkingen, og det hendte også at det var disse andre meningene som vant frem. Muslimske prester diskuterte om det egentlig var så stor forskjell mellom kaffe og alkohol, så om alkohol skulle være forbudt, hvorfor skulle ikke også kaffe være det? Det ble også gjort noen forsøk på å forby kaffe i det arabiske og i det osmanske riket, men disse forsøkene var uten hell, da kaffen allerede var så populær, at et forbud viste seg umulig å håndheve. Dessuten var handelen med kaffe innbringende. Den tyrkiske sultanen forsøkte også å stenge kaffehusene i riket fra tid til annen. Ikke nødvendigvis på grunn av kaffedrikkingen, men på grunn av alt det andre som foregikk der. Stengingen var for så vidt vellykket, innehaveren ble drept og torturert (i omvendt rekkefølge), om nødvendig ble også gjestene det, men det dukket som regel opp et nytt snart etter, og kaffehustradisjonen var kommet for å bli. 

Dette var i den muslimske verden. Til resten av verden kom kaffen først bare som ufruktbare bønner, altså kaffebønner som ikke kunne bli til nye kaffeplanter. Kaffe var derfor en meget dyr luksusvare, da den først ble introdusert i Europa gjennom venetianske kjøpmenn. Men det var ikke godt for det kristne Europa at kaffen kom fra det muslimske Arabia, spesielt ikke når det var de forhatte og fryktede osmanerne som brakte drikken med seg. Øst-Europa ble erobret, og hadde ikke så mye de skulle sagt, der ble tyrkiske kaffeskikker innført med makt. I vest fordømte kirken kaffe som djevelens verk. Men profitthungrige italienere i Venezia og Genova, ønsket å fortsette den innbringende handelen med Istanbul, og man hadde også glede av kaffen i disse byene. Det var pave Clement VIII (1536-1605) som sørget for forsoningen. Han smakte på kaffen, likte den, og velsignet den. I den forbindelse er han tillagt replikken «La oss terge Djevelen ved å velsigne kaffen!» Sitatet er nok mer morsomt, enn sant. 

Selv om kaffen var velsignet (om den nå var det), skulle det ta noen tiår før kaffen ble noe mer enn en kuriositet for den aller rikeste overklassen i Europa. Først måtte kaffeplanten spres ut over mer enn bare det arabiske, eller osmanske, riket, der den stort sett bare ble dyrket i høylandet i Yemen langt sørvest på den arabiske halvøy. Det var mange som prøvde å smugle med seg noen frø. De som ble tatt ble torturert og drept, i den rekkefølgen. Til slutt kom det en som greide det. 

Og hvordan det gikk, og hva som videre skjedde, følger i del II som kommer i morgen.

https://esalen.wordpress.com/2008/03/18/kaffens-historie-ii/ 

---

[1] Noen kilder sier 1471, noen sier 1475, og noen sier helt andre årstall og til og med helt andre byer. Ingen kilder jeg har funnet, sier imidlertid hva som er originalkilden her, så det er vanskelig å avgjøre. Da jeg sjekket på engelsk wikipedia i dag 17. mars hadde de 1471 i artikkelen ”History of coffee” og 1457 i artikkelen om ”Coffeehouse”. Den første artikkelen hadde referanse, den andre hadde navn på kaffehuset. Ellers er det gjerne 1475 som blir sagt rundt omkring.

Og så var jeg tilbake på Ganddal

Det er bra tempo for tiden. Jeg rekker så vidt å duppe av sånn lite grann mellom dagene i alt som skjer. Fredag drakk vi all den vodkaen som var nødvendig for å holde en ordentlig gitarkveld, og en ordentlig gitarkveld holdt vi. Strenger røk, vi spilte, vi sang, og vi løste en rekke problemer både i våre egne liv og generelt i verden og i samfunnet og i alt som har noe med noe å gjøre, dessverre hadde i hvert fall jeg glemt en del av disse løsningene dagene etter da jeg våknet.

Og dagen etter var det jo ordentlig fest, da var det bryllup. Og Henriette og jeg skulle øve på noen innslag vi skulle ha, pluss at jeg skulle kjøpe noen skosnorer og et kort til gaven og det ene og det andre, det ble kort sagt litt mye, og jeg var hos Henriette klokken halv fem, når brylluppet begynte klokken seks. For sikkerhets skyld skulle jeg også være toastmaster, og for å virkelig gjøre det litt shaky, litt sånn at fyrer som jeg føler seg hjemme, så hadde Henriette også gått glipp av første tredjedel av teksten vi skulle fremføre.

Men allright, vi øvde den timen vi kunne, jeg tredde i skosnoren, knyttet slipset, det praktiske i brylluppet fikk vi ta som det kom, litt hadde vi da fått snakket, og jeg synes jo egentlig at det er ganske artig at jeg som toastmaster snakket med brudeparet om organiseringen av talene og om maten klokken halv syv, når brylluppet begynte klokken seks. Slik skal det være, da er man sikret at det blir ganske laid back. Og dette var jo et enkelt bryllup å ha det gøy i, Håkon og Kristin som giftet seg er slike fine folk, og det er jo gjerne slik at fine folk har fine venner, og det var jo egentlig bare å la tingene gå sin gang.

Det ble en flott fest der vi tappert holdt det gående så lenge det var liv og håp, og det er det jo stort sett hele tiden. Jeg vil kanskje særlig berømme brudgommen Håkon, som gikk foran med et strålende eksempel på hva det vil si å gi alt, han brant all energien som var å brenne, inntil det ikke var mer igjen og han sloknet totalt. Men han forlot ikke festen, han satt så staut i sofaen tross alle forstyrrelser og forsøk på forstyrrelser, mens det var kjekt å se hans 7-8 år gamle sønn tok opp arven fra sin far, og var helten på dansegulvet med en dans som på en gang var intenst introvert og samtidig uttrykksfull – slik jo også faren pleier å danse. Det var bare fornøyde fjes å se, og etter hvert som rekkene tyntes ut, samlet vi oss på færre og færre bord, og jeg så som gammel RFer at gamle Frode var gjest, og holdt til siste slutt, slik som jeg. På vei hjem diskuterte vi friskt hva vi nå skulle gjøre, jeg er jo en bokleser, og nevnte at jeg hadde en bok av Amalie Skram jeg måtte få lest ut, det var bare en 70-80 sider igjen, eller noe sånt, mens han som er mer interessert i film, tenkte han kunne seg rød, hvit og blå trilogien, og kanskje star wars etterpå. Sånn skal det være, offensivt og fint. Det var et kjempe bryllup, og jeg takker nok en gang Kristin og Håkon for at jeg fikk være med.

I dag morges våknet jeg av vekkerflokken klokken 1030, i seng var jeg jo seks eller noe sånt, så det var ingen sak, det var bare til å pakke og spise frokost, en enkel frokost. Pakkingen skulle også være enkel, men i pakking kommer alle mine dårlige egenskaper frem, i hvert fall mange, mange, mange av dem, jeg er elendig i å pakke, nå for eksempel, jeg skulle ta flaggruten, og jeg har for lengst lagt igjen alle viktige ting hjemme på Ganddal, slik at jeg egentlig har dobbelt opp og ikke trenger pakke noen ting. Men jeg tar alltid med noen plagg jeg skal kassere til turbruk, og noen ferske bøker må jeg jo ha med, pluss minnepenn med tekstene mine, og så har vi jo maten, og dere selv, det er jo fullt av ting, og det var bare det første jeg kom på, mens jeg pakker husker jeg på mer, og jeg går frem og tilbake i min bitte lille leilighet, surrer, jeg surrer. Heldigvis tok jeg feil av tiden båten skulle gå, og heldigvis gikk feilen i min favør. Jeg trodde den skulle gå 1200, så var det 1245, og dermed fikk jeg veldig god tid.

Og på båten satt jeg og tenkte på hvor gøy det var på brylluppet og hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem, og alt som har skjedd og skal skje. Jeg leste en avis jeg hadde med meget nøye. Jeg hadde artiklene til Dag Solstad og leste to av dem, et festskrift til forlagsdirektøren Solstad hadde lagt opp som et aldri så lite skuespill, postmoderne og i mente, jeg reagerte blandet da jeg leste det, men som det så ofte skjer med Solstad, tekstene blir i systemet, jeg tenker på dem, de er artige, og også dette festskriftet til 50-årsdagen, eller hva det var, var artig. Forlagsdirektøren pusset vinduene til Solsdag, og Solstad passet på at tauet ikke røk. Den andre teksten var om Kina, fra en gang Solstad var på Ibsen-seminar der, dette var på 90-tallet, 1993, kanskje, og wow, siden den gang har det jo gått 15 år, og allerede da er hovedpoenget til Solstad de veldige og omfattende endringene som skjer der borte. Jeg hadde også litt musikk, og jeg hadde litt forskjellig, det ble en fin båttur.

Og jeg blir som alltid godt tatt i mot når jeg kommer hjem til mine kjære foreldre. Det er middag med oksekjøtt og brun saus, gulerøtter og blomkål, og etterpå var det kaffe med nylagte vafler. Man er da mor. Så kom min søster Trude, med min nye nevø, Benjamin, som er like liten som overarmen min, og fullstendig harmonisk i sentrum av verden. Han ligger i de hender han havner i, og er bare tillitsfull til verden. Daniel og Sofie var også med, og etter hvert kom også mannen Lars, og for sikkerhets skyld også min andre søster, Tone, med sin datter Sara, og etter hvert også hennes mann, Torben, og sønnen Andreas, pluss også den nye hunden Whinny. Så det ble en flott velkomstkommite, og et finfint energinivå på barna.

Etterpå var det TV-titting, en tendensiøs film om Putins Russland, denne kunne jo kommet inn som god gammel propagandafilm fra den kalde krigen. Russland har noe ved seg som gjør det truende, det er det ingen tvil om, men det er mer enn nok å ta av, om man holder seg til sannheten, det er ikke nødvendig å smøre så tjukt på, som det her blir gjort. Nåvel, jeg skal ikke bruke så mye tid på det, la det bare være sagt at Stalin aldri, aldri gikk ut til folket og viste seg sammen med folket, slik den ene kvinnen i filmen påsto, i en merkelig sammenligning mellom Stalin og Putin. Ærlig talt. Og når Russland kutter gassleveransene til Ukraina, så er det selvsagt hensynsløst, men det må også med at Ukraina betaler langt mindre for den russiske gassen, enn de vestlige landene gjør, til og med tidligere østblokk-land gjør, og det må jo kunne gå an å hevde at man skal betale det samme for samme vare. Jeg mener filmen burde opplyst om dette, og så kunne seeren gjort seg opp en mening om det var rett eller galt som Russland gjorde.

Nåvel, jeg føler jeg er tilbake i klasserommet. Der er det en sikker finte fra elevene å stille et eller annet spørsmål om Russland, og jeg går helt tapt, jeg snakker og snakker i vei og glemmer helt hva vi egentlig holdt på med. Hva vi holdt på med her, var å avrunde denne posten her i kategorien «Om meg og mitt». TV-kvelden ble avsluttet med fotballkamp, det var Juventus mot Napoli, og det gleder med å skrive denne posten og livet mitt frem til nå, i mål, ved enkelt og greit si at Juventus scoret et praktmål tre minutter før slutt, og vant 1 – 0.

Kjærlighetssang

Hvordan går det?

Det går bra.

Gjør det, det?

Det var bra.

 

Og med deg?

Det går bra.

Gjør det, det?

Det var bra.

 

Hvor skal du?

På café

Skal du det

Blir du med?

 

Kan jeg godt

Vil du det?

Jeg sa ja

Det var bra.

 

Går vi da?

Hvor hen da?

Ja

Ja

 

Det var det

Takk for det

Sees i morgen

Gjør vi det

 

Dikt som rett og slett sier ja! til livet, 2003 (Nr 3)

 

Film – Eivind ligger på sofaen

Jaja, i dag skulle tiden være inne til en ny film, filmen der jeg ute på gårdsrommet vårt i Ganddal, leser den fine kortteksten «Eivind ligger på sofaen», om en søndag i Bergen, der jeg ikke gjorde så mye, utenom å ligge på sofaen, og hvor jeg i tillegg, er oppdiktet. Det var en lang og fin setning, og den skulle gjerne vært fulgt opp med en kort og fin film, men etter tre måneder har jeg fremdeles ikke funnet ut hvordan jeg konverterer formatet jeg har DVD-en i, over til et format som kan legges ut på youtube, og deretter klarer å klippe det opp i de delene jeg skal ha med. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger, enn å konvertere hele DVD-platen til 4-5 store filer i .Avi. Disse filene er for store til at Windows movie maker klarer å håndtere dem, i hvert fall hos meg, og der står jeg. Der står jeg.

Tidlig påske!

God morgen, folkens! Det er riktignok fridag i dag, men når påskeferien er begynt, blir man gjerne så begeistret at man kommer seg opp om morgenen uansett. Og for meg er påskeferien begynt fra og med i dag, sånn er livet for en lærer. Eller, sånn er livet for en lærer som meg, som har en aldri så lite grann redusert stilling og dermed fri hver torsdag, og jobber ved en skole der fredagene enten er full dag eller fri, og for meg tre av syv fredager er helt fri. I morgen er helt fri – og voila! God påske til meg.

Påsken begynte med en tur til Stand up Bergen i går. Det var klubbkveld, og våre egne Rune, Grim og konfrensier Thomas, stilte opp sammen med oslofolkene Glenn Erlend og Linda, som reiste over fra Oslo mer enn de kom derfra, i hvert fall Linda som var fra sørlandet, og Roar Brekke var også med, og en fengselsfange på permisjon det samme, hvis jeg forstod det rett, jeg kom litt sent og fikk ikke sett ham. Men jeg fikk sett de andre, og det var jo riktig gøy. Og vi fikk fulgt opp en fin tradisjon med å ta noen øl etterpå,  fra det ene stedet til det andre, ettersom de stengte, slik at jeg får benyttet fridagen min i dag, som jeg jo ikke benytter likevel, da jeg står opp, uansett. Det er Thomas, Grim og jeg som reiser med stand up Bergen til humorfestivalen i Stavanger første uken i juni, da kan Rogalandslesere komme og se oss i virkeligheten, som fortsatt overgår cyberspace selv i en helt grei blogg. De kan glede seg, Rune kommer visst også, men han skal eventuelt på usett og urørt-scenen, som jo til og med skal være på Sandnes, dit kommer jeg også, mens Thomas og Grim rett og slett ikke er kvalifisert til å være usett og urørt. De er erfarne. Thomas hadde i går stål kontroll som konfrensier og som komiker, og her skal stål kontroll leses som det er skrevet, i to ord, med pause mellom, stål kontroll, for det var det han hadde, han er sjefen, Rune er keitete morsom og utnytter til fulle sin stilling som kommunal arkivar, mens Grim har et forsprang på oss andre, da allerede navnet hans er morsomt (og litt sant).

I dag er altså fridag. Den skal jeg bruke til å skrive, til å lese, til å spise riktig mange måltider og til å drikke riktig mye kaffe. Og til å gå på innebandytrening. Siden lang tid tilbake har jeg spilt, først på mosjonstreningene til BSI på studenttreningene, siden med en gjeng fra Nordåsgrenda i katedralskolens gymsal, for to år siden meldte vi oss sågar inn i norsk innebandyforbund, eller hva det heter, Nordåsgrenda innebandyklubb, heter i alle fall vi, eller forkortet «NIBK». Vårt mangetydige slagord er: «Vi e’ NIBK, kem kan vi slå?» spørsmålstegn eller utropstegn, det blir som oftest uttalt med utropstegn, men jeg foretrekker spørsmålstegnversjonen. I år spiller ikke jeg så mye i kampene, jeg er jo så mye bortreist i helgene når kampene spilles, men de andre har gjort en formidabel innsats, slik at vi helt ligger helt oppe i teten i den aller, aller laveste divisjonen i Hordaland fylke.

I morgen blir det skriving, lesing og riktig mye spising og drikking av kaffe. Og til kvelden kommer min gode venn Martin, han jeg var på skitur med forleden, over for å spille gitar. Vi har spilt i årevis, og gått gradene fra øl til vin til vodka. Halvparten av sangene vi spiller er R.E.M, særlig gamle R.E.M fra perioden rundt Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables, vi har aldri hatt en session (vi kaller det alltid session, eller vi kaller det av og til session) uten å spille «Driver 8», og en av de største seierne vi har hatt som gitarspillere er at «Feeling gravity pull», sitter. Den tror jeg rett og slett vi er i norgestoppen av amatørspillere på, rett og slett fordi ingen andre spiller den. Og av den andre halvparten sanger vi spiller er i hvert fall godt over halvparten Neil Young, og i den halvparten etter det igjen, er halvparten og mer enn det Bob Dylan, og slik holder vi en viss orden på det. Når det gjelder øl og vin har prinsippet alltid vært at vi åpner en ny flaske etter å ha drukket opp den gamle, men for vodka må vi være mer forsiktige. Det er en sterk drikk, som jeg har gjort rede for i en tidligere bloggpost (trykk på vodka på tagsen). Der er det kun en shot i timen, og det er selvsagt på russisk vis, ikke noe blandevann eller tull, og rett ned. Det er som en rakett, alt går rett til værs, og vi spiller «Feeling gravity pull» helt uten gravitasjon, som vi snakket om på skituren, en trykkoker av boblende kreativitet holdt nede av et lokk av kontroll, altså ikke kontroll i bunn, men på toppen, og rakettkraft som bare skyver alt oppover. I tillegg er det så fint med vodka, at det blir etter hvert plent umulig for oss å huske når på timen det egentlig var vi skulle drikke, sånn at når vi regner på det i ettertid blir det alltid flere vodka enn timer. Men så tenker vi som så, at han er sivilingeniør og jeg er mattelektor, vi må jo greie dette her, og så regner vi over en gang til, og da stemmer det akkurat.

Lørdag blir det skikkelig mye spising og drikking av kaffe godt over literen. Og det blir skriving og lesing. Og det blir – fremfor alt – bryllup. Det er derfor jeg ikke har reist hjem ennå, selv om påskeferien er begynt, det er bryllup på lørdag. Håkon og Kristin gifter seg, det var dem jeg var på skitur med, skrevet om i posten «Dårlig kuling», dere finner den ved å trykke på «skitur» eller «hyttetur» blant tagsene, den er mye for lite lest, i forhold til hvor bra den er. Det blir veldig gøy, fullt av gamle venner fra studentteatermiljøet vil komme, deriblant folk fra Oslo, jeg ikke har sett på årvis. I denne forbindelse må jeg også få sagt at jeg fikk en trivelig telefon fra min gamle, gode venninne Marte i går, hun gifter seg også, den 28. juni, med sin Hernan fra Chile, vi ante jo hele tiden at en søramerikaner ville snappe henne opp når hun reiste så ofte dit bort, og nå ble det altså virkelig alvor. Og virkelig gøy. Så nå må jeg utsette sommerferien når den tid kommer, det nytter ikke å være i utlandet når Marte skal bli gift. Men først er det altså Håkon og Kristin, det er på lørdag, og det er bare festen, de giftet seg på kort varsel i juleferien etter å ha vært samboere i årevis, og ventet med festen til nå. Endelig skal feiringslysten vår for dem få utløp.

Og søndag er det hjem. Da blir det spising og drikking av kaffe, og enda mer av de to tingene der, og mange turer og utflukter. Da skal jeg se min nevø Benjamin for første gang. Da skal jeg se leiligheten til min søster Tone som nå heter Sivertsen til etternavn. Da blir det påskeferie for alvor.

God påske!

Johnny Cash

I denne teksten er jeg konsertarrangør ved et studentsted vi kaller Huset. Huset består av tre etasjer, som vi har valgt å kalle Stuen, Loftet og Kjelleren. På Loftet foregår intellektuelle debatter om forskjellige emner, det er en slags kafé, mens Stuen er en pub hvor man kan slå seg ned for en øl. Konsertene foregår i Kjelleren, og det er der jeg er ansvarlig i kveld. Det er store greier, fordi vi denne kvelden har fått tak i en stor artist. Dere ser navnet hans i overskriften, Johnny Cash. Han står der borte på scenen nå, mens jeg sitter her og forsøker å skrive denne teksten. – Hello, I’m Johnny Cash, sier han, der borte fra scenen, og jeg skriver det ned her i begynnelsen av teksten. «Hello, I’m Johnny Cash,» begynner teksten. Jeg sitter og ser på det jeg har skrevet. Når man starter på den måten der, er det vanskelig å komme videre. Johnny Cash spiller et par låter, og så kommer han nedover, nedover mot der jeg sitter. – Hello Johnny, sier jeg. Han sier ingenting som svar, nikker bare svakt, slik menn som han gjør det. – Nice concert, sier jeg. – I like your voice and I like your tunes. Alt jeg sier blir teit, når jeg sier det til Johnny Cash. Jeg går videre med skrivingen, skriver et par setninger, åpenbart for å stryke dem bort etterpå. Setninger som det der holder ikke mål. – So are you writing? sier plutselig kong Cash, jeg kaller ham her kong Cash, jeg ble så lamslått av respekt. – May I see? Jeg sier ikke engang «of course» der jeg skyver setningene mine (de fleste overstrøket) bort til ham. Det er visst bare en setning igjen. ”Hello, I’m Johnny Cash.” Det ser latterlig teit ut. ”Oh shit,” tenker jeg, i det jeg ser det, jeg sier det kanskje også, jeg mister kontrollen over meg selv, det er bare å innrømme det, jeg reiser meg brått opp slik at stolen faller bak meg, – sorry, Cash, sier jeg, – I have so great respect for you. Og igjen kommer denne følelsen av at alt jeg sier og gjør bare blir helt feil. Hva skulle jeg vel skrive meg selv inn i en tekst med Johnny Cash etter? Kontrasten mellom oss kan jo ikke komme ut til min fordel. Kunne jeg ikke nøyd meg med å skrive at vi hadde et studentsted vi kalte huset, og der skulle ha en konsert, der jeg skulle selge billetter, eller noe. Eller jeg skulle rive av billettene han ved siden av meg solgte.

ES2004